VIVE LA FRANCE!

Jeg er nettopp kommet tilbake fra fire spennende dager i Tallin, Estland. Det har også vært dypt sjokkerende dager. Det kommer jeg tilbake til senere. For å si det kort: Estisk psykiatri trenger sårt til den nordiske fagbevegelsens solidaritet!

I dag hyller vi først og fremst folket i Frankrike, som i går knuste EU-kommisærenes drøm om Europas forente stater, et monster av en superstat. Et prosjekt som pekte mot et ensrettet, sentraldirigert og farligere Europa. Et flertall på 55% er et rungende NEI til elitens prosjekt.

Opprøret kommer nedenfra. Det slår meg at gårsdagens massive protest viderefører den franske revolusjonens idealer om frihet, likhet og brorskap. Resultatet kan ses som en manifestasjon av franskmennenes kjærlighet til sin egen, historiske konstitusjon.

Eliten kommer nok ikke til å gi seg. Hittil har de truet med fullt kaos og sammenbrudd ved et NEI, men det finnes selvfølgelig en "Plan B". Det vil også etter det franske folkets nei komme nye framstøt for den såkalte europeiske integrasjonen. Vi kjenner dette igjen. Vår lokale norske elite godtar ikke verken ett eller to folkelige nei, men planlegger i stedet for enda en omkamp. Den styrende klassen liker ikke demokratiet.

NON! i Frankrike er likevel et jordskjelv. Europas ledere graver dypere og dypere sosiale kløfter i sine land, og fjerner seg stadig lengre fra sitt folk. Igjen viser dette folket at det ikke godtar politikere som ikke har gjort seg fortjent til deres tillit. Et slikt jordskjelv vil det ta tid å komme over - også for etablissementet. På tross av deres nærmest ubegrensete propagandaressurser.

Folkeopprøret i Frankrike viser også noe annet svært gledelig, nemlig at politikerforakten ikke har slått ut i det levende samfunnets kanskje største trussel: Resignasjon og passivitet. Valgdeltakelsen i folkeavstemmingen var på godt over 70 prosent.

Den franske nei-siden holder derved demokratiet i Europa i live.

Klasseskillene øker, men SV har sannsynligvis skutt gullfuglen

Når Stortinget i dag vedtar pensjonsforliket, er det historisk. Reiulf Steen viser i dagens kronikk i Dagsavisen på en glimrende måte at det mest historiske dessverre er at det Arbeiderpartiet han i sin tid ledet, nå "for første gang siden stiftelsen har ledet en prosess som vil utvide klasseskillene i landet vårt". Reiulf fortjener for øvrig bred støtte for det politiske mot og klarsyn han i lang tid har vist i denne saken!

Visst er pensjonsforliket forstemmende. Men samtidig: Motargumentene mot forliket, og dokumentasjonen for at dette er det hittil største anslaget mot velferdsstaten, har nå, bare knappe to uker etter at forliket ble undertegnet, vist seg å være så solid at dette ikke kan avvises. Så ser vi også at mediene, etter først å være komisk samstemte, nå begynner å se dette poenget.

I dette bildet har SV skaffet seg et solid trumfkort. SV framstår nå som det eneste partiet på Stortinget som forteller det samme som Valebrokk i Aftenposten på søndag, nemlig at keiseren er naken. I Klassekampen i dag dokumenterer partiet at ingen vinner på forliket. Og jeg er helt sikker på at SV nå gjør svært lurt i å være konsekvente kritikere av forliket - også når de kritiserer sine forhåpentligvis kommende regjeringspartnere i Ap og Sp. Flere og flere vil nemlig med sikkerhet avsløre hva kuttene i den framtidige pensjonen betyr for dem. Folk er ikke dumme! Når dette skjer, må det rød-grønne regjeringsalternativet nettopp ha et parti som fanger opp denne misnøyen i valgkampen.

Faktum er at SV kan bli et stort parti på denne saken. Det forutsetter at partiet forvalter sitt pund på en like klok måte som hittil, i tida framover. Gjør de ikke det, vil Fremskrittspartiet garantert fange opp også denne folkelige misnøyen - på tross av at dette partiet hittil har gått inn for det mest ekstremt privatiserte pensjonsforslaget. Dette tror jeg SV allerede har skjønt.

RV-leder Torstein Dahle anbefaler SV å stille ultimatum til Ap og Sp i Stortinget i dag: Regjeringssamarbeidet kan bare bli noe av hvis pensjonsforliket forlates. Jeg tror ikke dette er noe godt råd. Spesielt Jens Stoltenberg har investert så mye personlig preistje i denne saken, at det å forsøke å presse fram en innrømmelse derfra nå, ganske sikkert vil skade "vårt" regjeringsalternativ mer enn det hjelper for en bedre politikk. Ingenting tyder uansett på at pensjonssaken kan vinnes nå. Derimot vil et konsistent SV i regjeringsposisjon - og et fortsatt politisk press fra opposisjonen i fagbevegelsen - garantere pensjonssaken som hett politisk tema i lang tid etter at Stortinget gjør sitt skammelige flertallsvedtak i dag.

Denne kampen er langt fra over, venner!

Hva kostet denne herligheten?

Så er landsmøtet i Fagforbundet over. Dette må ha vært historiens lengste landsmøte i noe norsk forbund - hele seks dager har herligheten vart. I seks dager har mellom fire og fem hundre mennesker vært samlet i "storstua" i Folkets Hus i Oslo.

Vi må håpe utbyttet av dette var verdt prisen. I dette regnskapet er brukt arbeidstid en side av saken; det må selvfølgelig alltid avveies om denne (seks dager ganger la oss si 500 deltakere = 3000 dagsverk) kunne vært brukt enda bedre. Men spesielt tenker jeg på de økonomiske utleggene. For dette koster flesk! Hotellovernattinger og middager må vi selvfølgelig unne alle. I tillegg kommer ting som alle landsmøteeffektene delegatene får med seg, landsmøtefesten, gavene. Og ikke minst - kan det egentlig forsvares at landsmøtedelegatene i løpet av disse seks dagene får være eksklusive tilhørere til konserter av denne følgende perlerad med artister: Anne Grethe Preus, Åge Aleksandersen, Odd Børretzen og Mikael Wiehe?

Jeg syns ikke dette er lett å forsvare. Riktignok er vi Norges største forbund, men det er altså lavinntektsgruppene våre faglige ledere og delegater til landsmøtet representerer. Når vi også vet at lønnsnivået for fylkeslederne i forbudet nå snart er på en halv million, for deretter å stige oppover mot nærmere den millionen som forbundslederen unner seg - vel, da snakker vi om flittig bruk av medlemmenes kontingentpenger.

Spørsmålet er selvfølgelig om medlemmene føler de får tilbake for det de betaler. Jeg håper forbundsledelsen tenker gjennom dette, og for den del delegatene også. Det går an å moderere seg før neste landsmøte. Jeg tror det er på høy tid.

Keiseren er naken, sier Valebrokk, av alle

Av og til kan man oppleve støtte fra overraskende hold. Kåre Valebrokks kommentar i Aftenposten i går var en slik opplevelse.

Under overskriften For godt til å være sant? Nettopp! slakter Valebrokk pensjonsforliket. Hør bare hva TV2-sjefen, som altså ikke vanligvis er noen radikaler, skriver: "Den merkeligste, og minst sympatiske, forutsetningen i opplegget er (...) at noen må arbeide utover normal pensjonsalder for å sikre seg full pensjon. Men hvem ønsker det om 30 år?" Han peker helt korrekt på at det først og fremst er hjelpepleiere og kassadamer som taper på at pensjonsalderen heretter vil øke når levealderen gjør det.

Les Valebrokk selv. Han sier det bedre enn meg.

Davidsen gjenvalgt, som ventet

Valgene på Fagforbundets landsmøte er gjennomført, og Jan Davidsen ble gjenvalgt som leder med stående applaus. Det var som ventet, selv om man kunne ha ønsket dette annerledes, som jeg skrev i min forrige blogg.

Etter valget får Davidsen selvfølgelig min støtte. Davidsen er også min og Gaustadklubbens forbundsleder. Ingen har nytte av å fortsette en kamp når den er avgjort.

Kritikken av Davidsens håndtering av pensjonssaken står likevel fast. I dag kan vi konstatere at SV sier til Dagbladet at partiet går til valg på omkamp på reformen, som de oppfatter som uklar og urettferdig - og dette er bra! Det er også den neste regjeringen som skal utforme pensjonsreformen i detalj. Her vil kampen blant annet stå om forsikringsbransjens muligheter til å gjøre seg feite på tilleggspensjonskassa. Pensjonssaken kommer derfor fortsatt til å bli en viktig sak i tiden framover. Vi følger med!

Som leder for landets største lavtlønnsforbund må Davidsens jobbe for tilliten. Ikke minst må han det i forhold til en ønsket ny regjering med Arbeiderpartiet som største parti. Vi er nok mange som ikke godtar at Davidsens sentralstyreplass i partiet skal være viktigere for prioriteringene hans enn interessene til forbundets 300.000 medlemmer.

For øvrig gleder vi oss over sårt etterlengtet nytt blod i forbundets arbeidsutvalg, og vi gratulerer spesielt Gerd Kristiansen med vervet som ny første nestleder. Vi merker oss at Gerd ved dette tar Gunhild Johansens plass fra to år tilbake. Det forplikter. Det gjør henne også til et klart førstevalg som Fagforbundets første kvinnelige forbundsleder i 2009.

Det store pensjonssviket: Jan Davidsen bør gå!

Jeg er ikke delegat til Fagforbundets landsmøte, som pågår i disse dager.

På tross av dette forbeholder meg retten til å si det jeg vet mange i mitt forbund er enige med meg i: At det nå er på høy tid at Fagforbundets landsmøte finner en annen leder enn Jan Davidsen når den nye forbundsledelsen skal velges i morgen.

Hvorfor bør Jan Davidsen gå? Det bør han gjøre fordi det nettopp er han høyrekreftene i Norge i dag kan takke for at det i går ble flertall i Stortingets finanskomité for det hittil største privatiseringsframstøtet i Norges historie - den nye pensjonsreformen.

Hvorfor betyr pensjonsreformen privatisering? Alt tyder for det første på at denne reformen vil gi de private forsikringsselskapene enorme inntekter i forvaltningen av de innskuddsbaserte tjenestepensjonspengene. Storebrands direktør Kreutzer snakket på Dagsrevyen i kveld om en årlig pott på 3,3 milliarder, og stemmen hans vibrerte tydelig av opphisselse ved tanken. Men det er enda verre: Reformen det ble flertall for i går sår en grunnleggende usikkerhet for skjebnen til - og størrelsen på - de framtidige pensjonsutbetalingene til store grupper. Vi hører derfor allerede at økonomiprofessorene anbefaler private næringsdrivende å tegne private pensjonsforsikringer, fordi disse ikke faller inn under de nye tilleggspensjonsordningene. Dette åpner et virkelig gigantisk og nytt marked for forsikringsbransjen. Utviklingen av et slikt privat forsikringsbasert pensjonssystem på siden av folketrygden vil få en uimotståelig dynamikk i seg, og vil på sikt kunne underminere hele det offentlige, kollektive pensjonssystemet. Dette har skjedd i andre land før oss, og det er i virkeligheten dette framtidsbildet som er høyrekreftenes viktigste drivkraft for å presse fram en pensjonsreform nå.

Hvorfor bør høyrekreftene takke Davidsen? Det bør de gjøre fordi det var han som på LO-kongressen i forrige uke brukte forbundspisken til å presse flertallet i Fagforbundets store delegasjon til å stemme for LO-ledelsens syn på pensjonssaken. Derved sikret Davidsen et knapt flertall for LOs støtte til Arbeiderpartiets pensjonsopplegg. Og derfor klarte Høyre og Ap å få på plass denne reformen nå, før folket får si hva de mener om dette i et valg - tilsynelatende helt uten fare for protester og opprør fra LO. På sett og vis kan vi vel også si at Jan Davidsen ved dette kvitterte for tilliten han fikk fra Arbeiderpartiets landsmøte i april, da han lot seg velge inn i partiets sentralstyre. Men prisen han samtidig var villig til å betale var å svikte forbundets prinsipielle kamp mot privatisering, og mot nedbygging av velferdsstaten.

Davidsen provoserer landsmøtet sitt! I går, under presentasjonen av beretningen for Fagforbundets første to år, fikk Jan Davidsen seg faktisk til å si at kongressens "forpliktende støtte til våre krav til pensjonsreformen" er periodens "kanskje største seier". For en frekkhet! Dette sier han altså samme dag som tidenes største angrep på velferdssaten er et faktum i Stortinget, og samme dag som forsikringsbransjen lar sjampanjekorkene smelle. Og Davidsen nøyde seg heller ikke med det, han takket samtidig varmt for at forbundets delegasjon sikret flertall for reformen på LO-kongressen.

Men alle vet at Davidsen er en uforsonlig mann. Han vet hvordan man hindrer debatt og undertrykker opposisjon, spesielt i landsmøte- og kongressammenheng. Knusingen av Gunhild Johansen på landsmøtet for to år siden viste med all ønskelig tydelighet hvor rått dette spillet kan være, og hvor mye det kan koste å stå imot. Etter atter å ha brukt maktspråket sitt, får Jan Davidsen seg likevel til å takke de i delegasjonen som lot seg presse til lydighet på LO-kongressen, der sannsynligvis mange stemte mot sin overbevisning i pensjonssaken.

Ønsker Fagforbundets medlemmer og tillitsvalgte seg en pensjonsreform? Selvfølgelig gjør de ikke det. Det store mindretallet på LO-kongressen viste hvor mye motstand det finnes i brede lag av fagbevegelsen. Men også Fagforbundets tillitsvalgte har i noen sammenhenger sagt det samme. I slutten av april vedtok for eksempel et enstemmig årsmøte i LO i Oslo en uttalelse med overskriften "Framtidig pensjonsordning - nei til pensjonssvik". Vedtaket hadde klar brodd mot et kompromiss i Stortinget før valget. Alle Fagforbundets flere titalls tillitsvalgte i fylkesorganisasjonen stemte for uttalelsen. Personlig kjenner jeg ikke én tillitsvalgt, ikke ett medlem som i dag jubler med Davidsen, Valla og Stoltenberg for den reformen som i går kveld ble sikret flertall i Stortinget. For hvem ønsker vel å bidra til å bygge ned sine barns framtidige trygghet, samtidig som alle vet at landet vårt flyter over av melk og honning?

Pensjonssviket viser at vi ikke trenger Davidsen lenger. Davidsen har tidligere gjort en god jobb for å øke forståelsen for velferdsstaten i Norge. Det skal han ha takk for. Men nå viser forbundslederen, ved sin egen personlige opptreden, akkurat hvor skadelig et for nært forhold mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet kan fungere. Vel og merke skjer dette i en situasjon der vi alle ønsker oss en ny rød-grønn regjering. Vi kan jo faktisk ikke satse på det motsatte, som i så fall vil bli verre enn noen gang. Men for meg er det klart at det ikke bør være Jan Davidsen som de neste fire årene skal fronte Fagforbudets helt nødvendige venstrepress på en slik mulig ny regjering. For han vil gang på gang komme til å velge Arbeiderpartiets og ikke Fagforbundets medlemmers interesser, når disse måtte gå på tvers av et arbeiderparti som fortsatt ligger langt til høyre i mange velferdspolitiske spørsmål. Et slikt spørsmål er sykehusreformen.

Landsmøtets delegater bør derfor satse på en annen kandiat enn Jan Davidsen under morgendagens ledervalg. Hva med å velge en kvinnelig leder fra det tidligere Helse- og sosialforbundet, et forbund uten det tidligere Kommuneforbundets historie for usunn binding til "partiet"? Jeg er ikke i tvil om at et slikt valg hadde styrket forbundets politiske integritet betraktelig. Et slikt lederskifte hadde dessuten gjort det enklere for mange av oss å mobilisere for en ny og helt nødvendig rød-grønn regjering i høst.