Om å bygge

I likhet med det rødgrønne alternativet er også jeg midt i et prosjekt. Jeg bygger til på mitt gamle hus. Jens' prosjekt er riktignok langt større. Fordi jeg har holdt på lengst, har jeg likevel et råd til regjeringssjefen: Å rive ned fungerer dårlig for et byggeprosjekt.

I går presenterte regjeringen sitt første tre kvarte år på vakre Skjærhalden i Østfold. Jeg la merke til at Jens Stoltenberg hadde valgt en lys dress til sommeren, og ble litt misunnelig på de lekre brune skoene som fulgte med (italienske?). Været var det beste og humøret var godt. Likevel var det et defensivt preg over forestillingen.

Årsaken kjenner vi. Entusiasmen som bar fram de rødgrønne til seier er byttet ut med utålmodighet og økende grad av mismot, spesielt i fagbevegelsen. Selv mener jeg regjeringens største problem heter Bjarne Håkon Hanssen - og det mente jeg lenge før den forstemmende behandlingen av afghanersaken. Regjeringens problemer stikker imidlertid dypere enn en statsråd som for lengst har mistet fotfestet på venstresida.

Et godt stikkord er sykehusreformen. Vi begynte å planlegge vårt husprosjekt allerede i 1999. Jeg vet ikke helt når min jevngamling Jens begynte sitt trepartiprosjekt, men det var neppe før det store valgnederlaget i 2001. Nederlaget den gang hadde tett sammenheng med sinne over de to mest vidtrekkende reformene fra Stoltenbergs første regjering: Delprivatiseringen av Statoil og den omfattende og ødeleggende sykehusreformen. Det siste grepet fratok Stoltenberg støtten fra de offentlig ansatte kvinnene, og mange av de 11 prosentene i velgerfrafall den gang skyldtes nettopp dem.

Valgnederlaget førte Arbeiderpartiet til å søke etter et reddende prosjekt til venstre. Det viste seg å skyte blink. Problemet er selvfølgelig at har man først satt i gang et prosjekt, så må det gjennomføres. Et rødgrønt prosjekt forplikter å legge hele politikken til venstre – ikke bare retorikken. For innfri må regjeringen derfor nå vise at den virkelig bygger.

Sykehusreformen er ikke en byggende reform. Den legger til rette for privatisering, sentralisering og budsjettkutt. Mange sier sykehusreformen bygger ned velferdsstaten. Som husbygger vi jeg si at det er helt feil bruk av ord. Å bygge ned er å rive. Det sykehusreformen gjør, er å rive ned velferdsstatens strukturer på helseområdet.

Jeg vet alt om hvor slitsomt det er å bygge, og har derfor sympati med Jens. Vi er begge dessuten i slutten av førtiåra (ja, Jens er til og med én dag eldre enn meg), og må begynne å tenke litt på helsa vår. Her i huset regner vi med å være ferdige med prosjektet vårt om fire måneder. Det gir en viss sjelero midt i alt maset. Det rødgrønne prosjektet kan muligens holde på i 40 måneder til. Om Jens skal bevare sjeleroa – og velgerne - bør også han konsentrere seg om å bygge.

Å stanse et rivningsprosjekt eller to er en god begynnelse.

La afghanerne få bli

I går gikk jeg innom domkirketomta i Oslo, der et stort antall afghanere nå sultestreiker på tjuende døgnet. Det var sjokkerende å se de utsultete, slappe og delvis livløse menneskene som satt og lå der, midt i sommervarme Oslo, i en voldsom kontrast til livsgleden som ellers utspant seg i byen.

Det påstås at afghanerne som Bjarne Håkon Hanssen vil returnere til Kabul ikke har beskyttelsesbehov i Norge. I Dagbladet i går gir Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer Hanssen støtte i dette. For meg er synet av de sultestreikende nok til å overbevise meg om at de begge tar feil. Grunnleggende, menneskefiendtlig feil.

For to år siden var skolemiljøet på Lakkegata midt i kampen for den albansk-serbiske familien Memeti. Norske myndigheter ville kaste de tre barna og foreldrene deres ut av landet, med akkurat den samme begrunnelsen som for dagens sultestreikende afghanere - det var trygt å returnere til Serbia for den tidligere opposisjonelle albaneren Shaban Memeti.

Vi som kjente barna Hirisha og Ilker fra skolen, og våre barn som lekte med dem hver dag, merket likevel den intense frykten familien følte for framtida. De visste at de, etter fem år i Norge, når som helst kunne bli rykket opp og sendt til et land uten jobber, med trefninger i gatene og med den særegne serbiske nasjonalismen rundt hvert gatehjørne.

For familien Memeti var myndighetenes vurderinger verdiløse. Derfor var de samme vurderingene verdiløse også for Foreldrenes Arbeidsutvalg og for hele Lakkegatas skolemiljø, der alle som én sluttet opp om den lange og utholdende forsvarskampen for familien.

Det dreier seg om å forstå lidelse. Erna Solberg hadde ikke den evnen da hun var utkastelsesminister mens Memeti-saken pågikk. Ingeting tyder på at dagens mann i samme jobb forstår lidelse han heller - om han da har sett den: Til orientering, Bjarne Håkon - lidelse ser man i dag i Oslo best på domkirkas trapp.

Ingen sultestreiker i 20 døgn i sommervarmen uten grunn. Ingen velger å protestere med sitt eget liv som innsats mot å returnere til sitt hjemland, uten å være drevet av langt sterkere følelser enn ministre som Solberg og Hanssen noen gang vil komme i nærheten av. Alle som opplever frykt som afghanerne i Oslo gjør, eller som familien Memeti gjorde, har bevist at de har et reellt beskyttelsebehov. Et slikt behov skal et sivilisert land dekke.

I dag morges fulgte jeg som vanlig min yngste sønn Torkil til skolen. I trappa møtte jeg tilfeldigvis Hirisha og Ilker. Ilker fortalte meg at han nå bare har ni dager igjen av barneskolen på Lakkegata, og at han er temmelig spent på ungdomsskolen. Hirisha har vokst mye, og er på slutten av femte klasse. Hun sa hun gledet seg til at minstebroren Besart nå endelig begynner som førsteklassing til høsten. Begge så glade og avslappet ut, sommerbrune og fine.

Jeg kjente at Torkil klemte meg lett i hånda. Han - som jeg - føler fortsatt en intens glede over det vi var med på i 2004, da vi, mot alle odds, vant kampen for familien Memeti. Etter ett og et halvt års folkelig aksjonisme "fant" politikerne et smutthull, og innvilget opphold på humanitært opphold for familien, og også en god del flere i samme situasjon.

Når dør den første afghaneren i sultestreik? I dagens sommervarme kan det bli snart. Den moralske drapsskylden vil Bjarne Håkon Hanssen sitte med, sammen med blant andre Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer. Det finnes bare én mulighet for å unngå dette: Å umiddelbart gi afghanerne opphold på humanitært grunnlag, og deretter gi dem mat.

PS: Jeg undrer meg ofte på hvilken bruk vi har for frivillige organisasjoner, som for eksempel det tannløse Rådet for psykisk helse, eller i dette tilfellet, organisasjonen med det sterkt misvisende navnet Flyktningehjelpen, når de som her forfaller til å opptre som myndighetenes forlengete arm. Gå heller inn på oppropet for afhganerne, signér og tips andre om det samme. Bare motstand nytter.

J-e-g s-a-v-n-e-r N-R-K !

I dag er det fem dager siden streiken i NRK startet. Og jeg sier det rett ut: Jeg har det fælt! Igjen har jeg fått bekreftet at NRK er min kanal - og at jeg ikke liker alternativene!

Én ting er TV. Det går relativt greit, selv om det er ganske trist med TV2. Men RADIO! Som totalt radioavhengig kan jeg ikke klare meg uten kanalene P1, P2 - ja til og med P3 savner jeg. P3-morgen! Men først og fremst; P2. Kanalen for tenkende mennesker. Jeg bare må ha "nyhendemorgon" fra 7 til 8 om morran.

I stedet må jeg altså søke meg fram til radiostasjoner jeg ikke klarer å like, som stadig avbrytes av reklame, og der alt høres ut som nærradio - også på helligdagene. Det gjelder de tynne nyhetssendingene, det gjelder når folk skal intervjues - og selvfølgelig: De uungåelige plateplaterne. Det er faktisk slik at man nesten tvinges til å velge suppesøte Klem FM, som har den ene fordelen at det ikke er platepratere der. Bare kjedelig musikk.

Jeg har funnet ut at det minst verste er Kanal 24. NOE der går an. Men ikke mye! Og dessuten: Når jeg denne helga først har lidd meg gjennom et slags portrettintervju med ei sunnmørsdame som har vært på "alle tre polene", det hittil mest seriøse jeg har kunnet finne (selvfølgelig dandert med masse listepop, og med en slags "verditest" med umulige moralske dilemmaer for den unge dama) - så får jeg jaggu det samme intervjuet i reprise neste gang jeg slår på radio'n også.

Og hele tida: Reklame. Spots, spots, spots. Jingler og mas. Reklame hører ikke hjemme i god radio!

Bare så det er sagt: Jeg har selvfølgelig stor sans for at også journalister bruker streikevåpnet. Det skulle bare tatt seg ut om jeg ropte på lønnsnemd eller noe! Men vit dette: Dette er en streik som rammer den uskyldige tredjeparten meg på en måte som nesten gjør fysisk vondt.

Min konklusjonen er i alle fall klar: 1: Vi trenger en skikkelig, reklamefri almennkringkaster i Norge, og 2: Ingen andre kan klare denne jobben enn mitt kjære NRK. TV-kvelden er tom uten.

Men radio. Radio er nerven i public broadcasting i Norge, og det er her NRK virkelig savnes når kanalen er borte fra eter'n.

Jeg ønsker derfor de streikende alt mulig godt, og ikke minst; en rask, klar seier. Noe annet vil gjøre meg sprø.

PS: De fire ettermiddagstimene med Jazzradio'n på FM 106,9 er et pustehull, tross litt mye dixieland - takk til dere.