Et tidsskille i norsk psykiatri

Mandag denne uka ble Gaustad sykehus' jubileumsbok "Asylet" presentert i Store Auditorium i Tårnbygget på Gaustad. Det var en rolig og velorganisert forestilling, åpnet av klinikksjef Ellen Hagemo, og ledet av bokas redaktør, Thorvald Steen. Til stede var også de fleste av bokas 12 forfattere, inkludert meg selv, en del representanter fra pressa og noen Gaustad-ansatte.

For omtrent 19 år siden var jeg til stede på et annet møte, i det samme lokalet. Det var langt flere til stede den gang. Det meste som kunne krype og gå av ansatte deltok på det siste av de to eneste møtene som - inntil i går - er blitt avholdt på Gaustad med intern diskusjon om sykehusets kanskje største, viktigste og utvilsomt mest medieomtalte sak gjennom 150 år: Juklerødsaken.

I 1986 var vi et ytterst lite mindretall som torde å komme med kritikk av måten sykehusledelsen håndterte Arnold Juklerød. Juklerød var skytebasen fra Drangedal som så effektivt klarte å sette fokus på sin egen situasjon på sykehuset; utkastet fra Velferdsbygget som "uhelbredelig frisk" som han var. Mange likte dårlig at denne sære og vanskelige pasienten ikke gjorde som legene sa, at han ikke innordnet seg. Derfor ble det også uglesett når noen sa at det vel kunne hende at Juklerød hadde rett i noen av sine påstander, og at den medisinske ledelsen kanskje var vel firkantet i sin prestisjemessige motstand mot enhver innrømmelse av mulige feil i saken. Men jeg vet også at en god del ansatte syntes det var godt at noen sa fra, når de selv ikke orket å stå fram med sin uro over det tilstivnete systemet de jobbet under. Kostnaden av selv å stå opp mot majoriteten var for stor.

På mandagens pressekonferanse ble ventilen for de som ikke tok ordet i 1986 åpnet. Det skjedde ved at sykehusets ledelse - uten forbehold! - har gitt redaktøransvaret for Gaustads 150-årsbok til den tydeligste kritikeren av, og fra, sitt eget system. Thorvald Steen var også den førende i kritikken på møtet i 1986. Resultatet er som man kunne forvente: En bok som åpent diskuterer og problematiserer Juklerødsaken. Det skjer i kapittelet med den talende overskriften "En sinnssyk historie", skrevet av journalist Jens M Johansson. Og ikke bare det: Også Gaustads fortid som åsted for lobotomi, elektrosjokk og regelrette overgrep blir det snakket om i boka, sammen med store - kontroversielle - spørsmål som om psykiatrien egentlig kan kalles noen vitenskap, og om vi egentlig trenger psykiaternes diagosesystem i psykiatrien. Klinikksjef Hagemo gjorde det klart at denne typen debatter er en ønsket utvikling, ved å si at det nå er på tide å stille de vanskelige spørsmålene.

Det er nettopp det det er! De vanskelige spørsmålene, de som stort sett ikke er blitt stilt i psykiatrien, bortsett altså fra på et par interne møter på asylet i 1986, må stilles. Å stille disse spørsmålene, og å tørre å ta debatten, er avgjørende for at psykiatrien skal komme videre. Behandlingsapparatet må gjenvinne sin troverdighet. Oppgaven omfatter ikke minst oss selv, vi som jobber i systemet, og som - svært mange av oss - bærer på tunge erfaringer, problematiske opplevelser, ja, til og med egne overgrepserfaringer. Personlig er det med en frigjørende opplevelse at denne boka endelig, etter nærmere tretti år, gir meg anledning til fortelle om et overgrep jeg selv har gjort meg skyldig i. Det gjør jeg i kapittelet "Er asylet et godt sted?". Her omtaler jeg også et overgrep jeg var et sjokkert vitne til. Ingenting av dette er vakkert, men det gjør godt å få det ut.

Alle har vi et ansvar for våre egne handlinger. Å tie når man blir vitne til overgrep, som mange gjorde i Juklerødsaken, var å ikke ta dette ansvaret. Men er det bare så enkelt? Nei. Det å jobbe i psykiatrien er, som Svein Haugsgjerd skriver i sitt gode kapittel om "Cowboyer og indianere" i jubileumsboka, å stadig stå overfor nederlag, skuffelser og tap. Og psykiatriens lukkete systemer har bidratt til å gjøre det langt vanskeligere for den enkelte pleier - eller terapeut - å mestre dette. Det har ikke vært åpninger for å lufte motstand mot stivnete behandlingsopplegg, langt mindre komme med egne ideer til forbedringer, til opprør og forandring. Den enkelte pleiers frustrasjon er i stedet blitt redusert til hans eller hennes individuelle problem, på undertrykkende og kuende vis.

Undertrykte tar dessverre ikke alltid igjen overfor undertrykkerne. I mange tilfeller vet vi at pleieres frustrasjoner har ført til overgrep, dels også grove og kriminelle overgrep. Ingunn Øyes rystende historier i hennes kapittel, "Gjest i eget liv", gjør det enklere å forstå hvordan overgrep føles fra pasientens, de virkelig undertryktes, side.

Og vi vet det jo: Systemet har forkrøplet mange av oss. Nå er det på høy tid å reise seg. For meg er dette noe av det største ved lanseringen av Gaustads jubilumsbok, "Asylet": Den representerer en mulighet til å komme videre. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at debattene boka ypper til, og som nå vil komme, er avgjørende viktige for å kunne realisere det GODE asylet. Med et behandlingspersonale som gis mulighet til å gjenvinne selvrespekten.

Slik sett er det en enorm avstand mellom de to møtene i Store Auditorium på Gaustad, fra 1986 til 2005.