RV og folkeskikken

Ukjent for de fleste, vil jeg tro, har Rød Valgallianse landsmøte denne helga. I forkant av landsmøtet har aktørenes hovedfokus vært en mulig sammenslåing av RV og den opprinnelige moderorganisasjonen AKP. Ideen er å styrke partiet for å framstå som samlende og med større folkelig appell.

Jeg har ikke så mange meninger om sammenslåingen, men har tenkt litt på det med den folkelige appellen i det siste.

Nylig ble jeg spurt om å holde innledning om sykehuspolitikk på en RV-samling. Jeg takket uten videre ja, på tross av at dette var en lørdag ettermiddag, og på tross av at jeg ikke har vært medlem i RV på lang tid. Jeg sa ja fordi jeg anser det som en ære å kunne snakke for en kompetent politisk forsamling til venstre i det politiske landskapet.

Sykehusreformen er jo også en glimrende ting å snakke om, dersom man enkelt vil skape forståelse for behovet for et alternativ til venstre for den sittende regjeringen, som dessverre ikke ser ut til å ha evnen til å ta oppgjør med denne typen klart markedsliberalistiske reformer.

Jeg tror innledningen gikk rimelig bra. Det var noen unge og våkne mennesker i forsamlingen som stilte gode spørsmål, og en og annen eldre også. Men opptredenen ga meg en del å tenke over.

Jeg følte meg nemlig raskt satt en ti-femten år tilbake i tid, til den gang jeg sjøl var med i RV. Og jeg husket plutselig en av hovedgrunnene for hvorfor jeg ikke orket å fortsette medlemsskapet mitt den gang. Det handler om noe så enkelt som mangel på høflighet.

Før møtet tippet kona mi og jeg spøkefullt om hva jeg ville få for innledningen. Altså ikke penger, nei, det får være grenser. Som avholdsmann håpet jeg likevel på konfekt, for det liker jeg så godt. Kona mi var egoistisk nok til å satse på å få en flaske vin for seg sjøl.

Du har sikkert gjettet det allerede: Det ble ingen av delene. Det ble ikke så mye som en liten blomst, gitt! Jeg ble heller ikke ønsket velkommen da jeg dukket opp. Ikke ble jeg introdusert særlig imøtekommende, og faktisk ble jeg heller ikke takket for å ha stilt opp da jeg tuslet meg ut.

Man skal selvfølgelig ikke lese ut for mye av en sånn opplevelse. En smule forfengelighet har jeg dessuten bare godt av å svelge i meg. Men det vet jeg; jeg hadde aldri blitt behandlet sånn i fagbevegelsen, ikke en gang av beinharde meningsmotstandere.

Har ikke Arbeiderpartiet en ganske annen stil også, tro? Jeg tror det. Jeg kan heller ikke dy meg for å spørre om noen virkelig tror fælingene i Frp - huttetu! - lar være å gjøre krus på dem som stiller opp for dem? Og jeg spør: Kan slike ting tenkes å være blant grunnene til at dette er betydelig større partier enn RV?

Jeg tror det kan sies relativt enkelt: Tar man mål av seg å lede folket, må man bli en del av det. Ml-bevegelsen, hvori opptatt RV, har dessverre - på tross av en del svært hederlige unntak! - aldri helt forstått nødvendigheten av å behandle både hverandre og andre med alminnelig folkeskikk, dersom politikken skal ha sjans til å bli troverdig som alternativ for folk flest.

Jeg ønsker selvfølgelig RV lykke til med landsmøtet i helga. Samtidig spør jeg: Når får vi et bredt, klokt, progressivt og anstendig parti som kan samle den helt nødvendige venstreopposisjonen i Norge?