Leve Tom Pape

Det finnes en lite vakker tradisjon i norsk arbeiderbevegelse, for ikke å si på norsk venstreside. Det er en tradisjon der pisk, gapestokk, suspensjon og eksklusjon inngår. De siste dagenes behandling av Tom Pape har vist at denne tradisjonen dessverre lever i beste velgående.

Jeg er blant dem som beklager at bystyret i Oslo vedtok å flytte USA-ambassaden til Huseby. Det er liten tvil om at utbryteren Pape sikret flertall for dette, da han stemte mot sin egen partigruppe forrige onsdag. De som jubler høyest for dette er utvilsomt våre allierte i Washington. Jeg er grunnleggende uenig i Papes politiske standpunkt i denne saken.

Samtidig er det grunn til å minne om den store franske tenkeren Voltaire, som en gang sa at han var villig til å kjempe for livet for sine meningsmotstanderes rett til nettopp å uttrykke sine meninger. I et moderne samfunn er det dette ytringsfrihetens prinsipp bygger på. Også Tom Pape omfattes av dette grunnlovsfestete prinsippet.

Det er naturlig at Tom Pape må stå til rette for å ha brutt med "partilinja" i et viktig politisk spørsmål. Det er selvfølgelig ikke greit at et tydelig løfte til velgerne brytes. Også partidemokratiet har sin plass i dette bildet.

Men det hører ingen steder hjemme at Pape fradømmes en hver ære, og i prakis ekskluderes fra partiet sitt for ett eneste politisk feilskjær. I dag har lederen i Fagforbundet i Oslo, Mari Sanden, gått lengst. I både aviser og radio har Sanden erklært at "Fagforbundet" ikke lenger vil sikre denne mannen plass ved Arbeiderpartiets neste kommunevalgsnominasjon.

Jeg skal ikke her diskutere hvem dette "Fagforbundet" er, som Oslo-lederen uttaler seg på vegne av - selv om det er fristende. Jeg kan nemlig ikke huske at mitt forbund noen gang har behandlet konkret støtte til verken den ene eller andre politikerens nominasjon, uansett parti. Jeg kan garantere at fylkesrepresentantskapet, der jeg har sittet i snart 20 år, aldri har behandlet spørsmålet om Papes politisk liv.

Viktigere er det at Tom Pape nå støtes bort fra den norske venstresida. Det skjer på en måte jeg ikke ville unnet min verste politiske motstander.

Tom Pape har i mange år vært en minst like god oslopolitiker som de fleste andre i Oslo bystyre. Som leder av helse- og sosialkomiteen har mange til og med opplevd ham som en svært god medspiller, ikke minst innen Oslo-psykiatrien. Er Papes mangeårige politiske gjerning nå så lite verdt, at alt dette skal vrakes ved neste valg?

Behandlingen av Tom Pape vitner om viktige mangler i deler av arbeiderbevegelsen. Blant dem er mangelen på forståelse for ytringsfrihet, debatt og demokrati. Men dypest sett er evnen til kompromiss - og til tilgivelse - den største mangelvaren. Dette representerer en politisk utfordring. De kloke vet nemlig hvilket politisk overtak det ofte gir, å vise evne til tilgivelse. Er ikke også en slik tankegang noe av grunnen til at vi ikke lenger praktiserer dødsstraff i Norge?

Likevel er behandlingen av Tom Pape først og fremst et etisk problem. Etter at stemmegivingen i bystyret er over, dreier ambassadesaken seg om skjebnen til et medmenneske. Jeg kjenner ikke Tom Pape godt nok til å vite om han tåler det voldsomme presset han nå utsettes for. Men jeg vet at politikere før ham ikke alltid har tålt det like godt, når de fra en dag til den neste har gått fra å være spill levende til å erklæres politisk døde.

Jeg håper derfor det også er rom for medmenneskelighet og tilgivelse i arbeiderbevegelsen i Oslo. Tom Pape trenger alt han kan få.

Seier for prinsippløsheten

Uansett hva man måtte mene om hvor USAs ambassade skal og bør ligge, er det prinsippløsheten som først og fremst seiret ved dagens behandling av saken i Oslo bystyre. Det som så ut som et klart flertall mot flytting til Huseby endret seg plutselig og overraskende.

Det var selvfølgelig Norges underdanige forhold til USA som avgjorde beliggenheten på Huseby, ikke argumentene for eller imot flytting. USA hadde rett og slett bestemt seg for Huseby. Slik gikk det. Det offisielle Norge provoserer ikke vår krigsglade venn på den andre siden av Atlanteren.

Slik sett er det patetisk når den i andre sammenhenger så USA-kritiske Erling Borgen, i kveld uttalte seg på vegne av lokalaksjonistene på Ruseløkka (som helt legitimt ville ha den ufyselige ambassaden vekk fra sitt nærområde). Borgen belærte Huseby-aksjonistene (som jo har et like legitimt grunnlag for sin kamp) at de nå må slå seg til ”ro” med vedtaket, fordi USA har rett på en trygg beliggenhet for ambassaden sin. Hvilken frekkhet overfor folk i samme kamp som han selv, men i et annet nabolag!

Men verst ute er politikerne. Og dessverre utmerker Arbeiderpartiet seg igjen.

I valgkampen vant Ap mange stemmer på opposisjon til de borgerlige partienes flytteplaner. Men da det ble klart at en flytting til Huseby faktisk kunne komme til å bli stanset, og slik sett ville få en slags storpolitiske konsekvenser, snudde partiet. Det skulle ikke mer til enn et brev fra partiets utenriksminister, den myndige Jonas Gahr Støre. Men partiet snudde ikke som helhet. Det var tilstrekkelig med én mann, Tom Pape, til at bystyreflertallet vippet - 30 for Huseby, 29 mot.

Det var derfor heller ingen synlig skuffet gruppeleder Rune Gerhardsen som sto fram i kveld. Snuoperasjonen lyktes, med bare én syndebukk. Hadde det vært nødvendig føler jeg meg trygg på at Pape hadde fått følge med en eller to "utbrytere" til.

Men det holdt med Pape. Det gjorde det fordi det notoriske vinglepartiet Venstre bidro med sitt, ved at en av dets vararepresentant skiftet side. Og se om ikke også SVs gruppeleder Kari Pahle viste regjeringstro ansvarlighet, og stemte mot sin egen partigruppe. Kanskje både Pape og Pahle ser for seg et politisk opprykk, etter mange år i den nokså traurige oslopolitikken?

Husfreden med vår store allierte er sikret. Den rødgrønne regjeringen holder fast på en århundrelang vasallpolitikk. Mens Oslos befolkning nok en gang må konstatere at det ikke er mulig å stole på partienes lovnader i valg.

Det er synd at politikerforakten, om aldri så fortjent, nå vil øke på grunn av venstresidas partier.

Velkommen, prins Johnny!

Når det kommer et barn til verden, er det alltid grunn til å gratulere. Det er selvfølgelig like gledelig når de kongelige får barn, som når andre får det. Så i dag gratulerer også en overbevist republikaner Haakon og Mette Marit med den nyfødte!

Men når det nå er slik at vi har et kongehus, må også en republikaner, som skattebetaler, ha lov til å ha meninger om hvordan kongehuset skal te seg. Og da er det jo slik at den delen av monarkiet som skal ta over tronen faktisk ikke ter seg så verst. At alenemora i så måte har hatt god innflytelse på kronprinsen, er det ikke tvil om.

Kongehuset blir langt mindre sympatisk når vi tar med søstrene til Olav, og i økende grad også Märtha, Ari og deres besteborgerlige vennekrets. Dette er ikke noe annet enn et moderne adelskap, i et land som egentlig kvittet seg med dette snylterskiktet for mange hundre år siden.

Det blir sagt om den nye prinsen at siden han ikke er kronpins, kan han tildeles et vanlig, ikke-kongelig navn. Jeg har derfor et forslag, som både vil vise at kongehuset tar aktive skritt bort fra vestkantjåleriet, og dessuten vil fjerne en skjemmende flekk på Haakons rulleblad: Da han som 18-19-åring nedlatende hånet vanlige ungdommer på Oslos østkant med kollektivt å kalle dem ”Johnny fra Stovner”.

Kall den nye prinsen Johnny, Haakon! Det vil rette opp inntrykket av et kongehus med hang til venner som Preben, Nicolai og Joachim. Et slikt navnevalg vil dessuten øke statusen til en skikkelig og folkelig navnetradisjon på Oslos østkant.