Det store pensjonssviket: Jan Davidsen bør gå!

Jeg er ikke delegat til Fagforbundets landsmøte, som pågår i disse dager.

På tross av dette forbeholder meg retten til å si det jeg vet mange i mitt forbund er enige med meg i: At det nå er på høy tid at Fagforbundets landsmøte finner en annen leder enn Jan Davidsen når den nye forbundsledelsen skal velges i morgen.

Hvorfor bør Jan Davidsen gå? Det bør han gjøre fordi det nettopp er han høyrekreftene i Norge i dag kan takke for at det i går ble flertall i Stortingets finanskomité for det hittil største privatiseringsframstøtet i Norges historie - den nye pensjonsreformen.

Hvorfor betyr pensjonsreformen privatisering? Alt tyder for det første på at denne reformen vil gi de private forsikringsselskapene enorme inntekter i forvaltningen av de innskuddsbaserte tjenestepensjonspengene. Storebrands direktør Kreutzer snakket på Dagsrevyen i kveld om en årlig pott på 3,3 milliarder, og stemmen hans vibrerte tydelig av opphisselse ved tanken. Men det er enda verre: Reformen det ble flertall for i går sår en grunnleggende usikkerhet for skjebnen til - og størrelsen på - de framtidige pensjonsutbetalingene til store grupper. Vi hører derfor allerede at økonomiprofessorene anbefaler private næringsdrivende å tegne private pensjonsforsikringer, fordi disse ikke faller inn under de nye tilleggspensjonsordningene. Dette åpner et virkelig gigantisk og nytt marked for forsikringsbransjen. Utviklingen av et slikt privat forsikringsbasert pensjonssystem på siden av folketrygden vil få en uimotståelig dynamikk i seg, og vil på sikt kunne underminere hele det offentlige, kollektive pensjonssystemet. Dette har skjedd i andre land før oss, og det er i virkeligheten dette framtidsbildet som er høyrekreftenes viktigste drivkraft for å presse fram en pensjonsreform nå.

Hvorfor bør høyrekreftene takke Davidsen? Det bør de gjøre fordi det var han som på LO-kongressen i forrige uke brukte forbundspisken til å presse flertallet i Fagforbundets store delegasjon til å stemme for LO-ledelsens syn på pensjonssaken. Derved sikret Davidsen et knapt flertall for LOs støtte til Arbeiderpartiets pensjonsopplegg. Og derfor klarte Høyre og Ap å få på plass denne reformen nå, før folket får si hva de mener om dette i et valg - tilsynelatende helt uten fare for protester og opprør fra LO. På sett og vis kan vi vel også si at Jan Davidsen ved dette kvitterte for tilliten han fikk fra Arbeiderpartiets landsmøte i april, da han lot seg velge inn i partiets sentralstyre. Men prisen han samtidig var villig til å betale var å svikte forbundets prinsipielle kamp mot privatisering, og mot nedbygging av velferdsstaten.

Davidsen provoserer landsmøtet sitt! I går, under presentasjonen av beretningen for Fagforbundets første to år, fikk Jan Davidsen seg faktisk til å si at kongressens "forpliktende støtte til våre krav til pensjonsreformen" er periodens "kanskje største seier". For en frekkhet! Dette sier han altså samme dag som tidenes største angrep på velferdssaten er et faktum i Stortinget, og samme dag som forsikringsbransjen lar sjampanjekorkene smelle. Og Davidsen nøyde seg heller ikke med det, han takket samtidig varmt for at forbundets delegasjon sikret flertall for reformen på LO-kongressen.

Men alle vet at Davidsen er en uforsonlig mann. Han vet hvordan man hindrer debatt og undertrykker opposisjon, spesielt i landsmøte- og kongressammenheng. Knusingen av Gunhild Johansen på landsmøtet for to år siden viste med all ønskelig tydelighet hvor rått dette spillet kan være, og hvor mye det kan koste å stå imot. Etter atter å ha brukt maktspråket sitt, får Jan Davidsen seg likevel til å takke de i delegasjonen som lot seg presse til lydighet på LO-kongressen, der sannsynligvis mange stemte mot sin overbevisning i pensjonssaken.

Ønsker Fagforbundets medlemmer og tillitsvalgte seg en pensjonsreform? Selvfølgelig gjør de ikke det. Det store mindretallet på LO-kongressen viste hvor mye motstand det finnes i brede lag av fagbevegelsen. Men også Fagforbundets tillitsvalgte har i noen sammenhenger sagt det samme. I slutten av april vedtok for eksempel et enstemmig årsmøte i LO i Oslo en uttalelse med overskriften "Framtidig pensjonsordning - nei til pensjonssvik". Vedtaket hadde klar brodd mot et kompromiss i Stortinget før valget. Alle Fagforbundets flere titalls tillitsvalgte i fylkesorganisasjonen stemte for uttalelsen. Personlig kjenner jeg ikke én tillitsvalgt, ikke ett medlem som i dag jubler med Davidsen, Valla og Stoltenberg for den reformen som i går kveld ble sikret flertall i Stortinget. For hvem ønsker vel å bidra til å bygge ned sine barns framtidige trygghet, samtidig som alle vet at landet vårt flyter over av melk og honning?

Pensjonssviket viser at vi ikke trenger Davidsen lenger. Davidsen har tidligere gjort en god jobb for å øke forståelsen for velferdsstaten i Norge. Det skal han ha takk for. Men nå viser forbundslederen, ved sin egen personlige opptreden, akkurat hvor skadelig et for nært forhold mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet kan fungere. Vel og merke skjer dette i en situasjon der vi alle ønsker oss en ny rød-grønn regjering. Vi kan jo faktisk ikke satse på det motsatte, som i så fall vil bli verre enn noen gang. Men for meg er det klart at det ikke bør være Jan Davidsen som de neste fire årene skal fronte Fagforbudets helt nødvendige venstrepress på en slik mulig ny regjering. For han vil gang på gang komme til å velge Arbeiderpartiets og ikke Fagforbundets medlemmers interesser, når disse måtte gå på tvers av et arbeiderparti som fortsatt ligger langt til høyre i mange velferdspolitiske spørsmål. Et slikt spørsmål er sykehusreformen.

Landsmøtets delegater bør derfor satse på en annen kandiat enn Jan Davidsen under morgendagens ledervalg. Hva med å velge en kvinnelig leder fra det tidligere Helse- og sosialforbundet, et forbund uten det tidligere Kommuneforbundets historie for usunn binding til "partiet"? Jeg er ikke i tvil om at et slikt valg hadde styrket forbundets politiske integritet betraktelig. Et slikt lederskifte hadde dessuten gjort det enklere for mange av oss å mobilisere for en ny og helt nødvendig rød-grønn regjering i høst.