Sylvia, da!

- Vi overfører årlig 70 milliarder kroner til sykehusene, og innenfor de rammene er det penger til å øke kapasiteten.

Uttalelsen er helse- og omsorgsminister Sylvia Brustads, og kom da hun i går kveld forklarte i Østlandssendingen hvordan sykehusene i Oslo-området skal klare å utvide fødekapasiteten med 400 i året, slik regjeringen nå pålegger Helse Øst. Jeg måtte sjekke nettet for å være sikker på om det jeg hørte var riktig. Det var det dessverre.

Saken er at antallet fødende i Oslo har blitt stadig flere etter at den gode fødeavdelingen på Aker ble nedlagt i 2004. Helsebyråkratene i Helse Øst mente i sin tid at fødselstallene ville synke - i alle fall sa de det for å forsvare Aker-nedleggelsen. Prisen er det fødende kvinner som har måttet betale, i form av smekkfulle fødeavdelinger. Kapasiteten er sprengt med 2000 fødsler i året. På Ullevål blir hvert døgn én eller to fødende kvinner avvist etter at riene har kommet.

Det eneste naturlige svaret på krisa er selvfølgelig å gjenåpne Akers fødeavdeling, slik blant annet Brustads partikollega i helse- og sosialkomiteen i Oslo, Trond Jensrud, har krevd. Med andre ord: Flere penger tilbake til fødetilbudet i Oslo-området.

Sylvia Brustads uttalelse om en økning framstår som hjertevarm og omsorgsfull. I realiteten er den hjerterå. For Brustad vil altså ikke bruke penger. Det betyr selvfølgelig at de ansatte på fødeavdelingene blir presset til å jobbe enda hardere enn de allerede gjør. Stressa, utslitte ansatte er ikke bra for verken de fødende eller deres mødre. (Eller for oss fedre, for den del.)

I et større perspektiv er Brustads holdning illevarslende. Ved å gjenta at 70 milliarder er mye penger, kan i prinsippet alle gode krav avvises. Men problemene i Helse-Norge kan ikke løses ved å kreve bedre "ressursutnyttelse" alene. Som sosialøkonom Peder Martin Lystestøl har vist, går mindre og mindre av Norges BNP til offentlige tjenester, og utviklingen er spesielt merkbar etter innføringen av sykeshusreformen i 2002.

Det er vel derfor det heller ikke kom 5 øre i revidert nasjonalbudsjett til å forhindre de dramatiske sommerstengningene i rustilbudet i Oslo. Brustad ber i realiteten pasientene greie seg som best de kan - enten de føder et barn, eller de setter seg en overdose i Oslo i sommer.

Mental Helse på rett vei

Mental Helse (MH) har lenge, på tross av å være landets desidert største psykiatri-brukerorganisasjon, vært merkelig politisk tafatt. En av årsakene er at MH har valgt å holdt seg inne med establishment. Det blir det lite systemkritikk av.

Det var derfor svært gledelig da landsstyret i MH i forrige uke gjorde et knapt flertallsvedtak om å si nei til sponsing fra legemiddelbransjen. Saken omtales også grundig i dagens Klassekampen.

Dette er et viktig skritt å ta, selv om Mental Helse sier de bare har fått ca 25.000 i året fra legemiddelfabrikantene. Å ta imot penger fra disse firmaene er å selge seg til intet mindre enn notoriske løgnhalser og samvittighetsløse profitører. Les for eksempel i VG på lørdag hvordan legemiddelgiganten GlaxoSmithKline først nå er nødt til å innrømme at lykkepillene de lenge uhindret har fått pushe på verden faktisk kan gi deprimerte mennesker økt selvmordsfare!

I mange år forsøkte GlaxoSmithKline å latterliggjøre forskerne som påviste økt suicidalitet. Ikke før USAs Food and Drugs Administration tok tak i saken ble firmaet tvunget til sin oppsiktsvekkende retrett. I mellomtida har lykkepillene, som har god effekt på mange, men som altså må brukes med den ytterste forsiktighet, og ikke som nå, pøses ut på alt fra mistilpassete småbarn til triste oldinger, fått fortsette å ta liv. Og selvfølgelig: Skaffet legemiddelbransjen enorme inntekter.

Å motta sponsing fra legemiddelbransjen gjør det like vanskelig å være en troverdig aktør for mennesker med psykiske lidelser, som humanitære organisasjoner som baserer seg på automatinntekter å framstå som å slåss mot fattigdom. For Mental Helses del har bindingene betydd at medlemsbladet deres, Sinn & Samfunn, så og si aldri har skrevet kritisk om psykofarmakaindustrien.

Nettopp denne manglende kritikken har skilt MH fra de øvrige, mindre - men langt mer interessante - brukerorganisasjonene, som Aurora, WSO og ikke minst Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien (LPP), som lenge har avvist legemiddelbransjen blankt.

Mental Helse er rett og slett alt for ufarlig. Bruddet med legemiddelbransjen kan bidra til å endre dette. Men forstatt gjenstår inntrykket av at landets største brukerorganisasjon i psykiatrien er trygt plassert i "folden".

En løsrivelse fra de sterke båndene som organisasjonen ser ut til å være bundet til departement, direktorat og helseforetak med, er derfor neste utfordring for Mental Helse.

RV og folkeskikken

Ukjent for de fleste, vil jeg tro, har Rød Valgallianse landsmøte denne helga. I forkant av landsmøtet har aktørenes hovedfokus vært en mulig sammenslåing av RV og den opprinnelige moderorganisasjonen AKP. Ideen er å styrke partiet for å framstå som samlende og med større folkelig appell.

Jeg har ikke så mange meninger om sammenslåingen, men har tenkt litt på det med den folkelige appellen i det siste.

Nylig ble jeg spurt om å holde innledning om sykehuspolitikk på en RV-samling. Jeg takket uten videre ja, på tross av at dette var en lørdag ettermiddag, og på tross av at jeg ikke har vært medlem i RV på lang tid. Jeg sa ja fordi jeg anser det som en ære å kunne snakke for en kompetent politisk forsamling til venstre i det politiske landskapet.

Sykehusreformen er jo også en glimrende ting å snakke om, dersom man enkelt vil skape forståelse for behovet for et alternativ til venstre for den sittende regjeringen, som dessverre ikke ser ut til å ha evnen til å ta oppgjør med denne typen klart markedsliberalistiske reformer.

Jeg tror innledningen gikk rimelig bra. Det var noen unge og våkne mennesker i forsamlingen som stilte gode spørsmål, og en og annen eldre også. Men opptredenen ga meg en del å tenke over.

Jeg følte meg nemlig raskt satt en ti-femten år tilbake i tid, til den gang jeg sjøl var med i RV. Og jeg husket plutselig en av hovedgrunnene for hvorfor jeg ikke orket å fortsette medlemsskapet mitt den gang. Det handler om noe så enkelt som mangel på høflighet.

Før møtet tippet kona mi og jeg spøkefullt om hva jeg ville få for innledningen. Altså ikke penger, nei, det får være grenser. Som avholdsmann håpet jeg likevel på konfekt, for det liker jeg så godt. Kona mi var egoistisk nok til å satse på å få en flaske vin for seg sjøl.

Du har sikkert gjettet det allerede: Det ble ingen av delene. Det ble ikke så mye som en liten blomst, gitt! Jeg ble heller ikke ønsket velkommen da jeg dukket opp. Ikke ble jeg introdusert særlig imøtekommende, og faktisk ble jeg heller ikke takket for å ha stilt opp da jeg tuslet meg ut.

Man skal selvfølgelig ikke lese ut for mye av en sånn opplevelse. En smule forfengelighet har jeg dessuten bare godt av å svelge i meg. Men det vet jeg; jeg hadde aldri blitt behandlet sånn i fagbevegelsen, ikke en gang av beinharde meningsmotstandere.

Har ikke Arbeiderpartiet en ganske annen stil også, tro? Jeg tror det. Jeg kan heller ikke dy meg for å spørre om noen virkelig tror fælingene i Frp - huttetu! - lar være å gjøre krus på dem som stiller opp for dem? Og jeg spør: Kan slike ting tenkes å være blant grunnene til at dette er betydelig større partier enn RV?

Jeg tror det kan sies relativt enkelt: Tar man mål av seg å lede folket, må man bli en del av det. Ml-bevegelsen, hvori opptatt RV, har dessverre - på tross av en del svært hederlige unntak! - aldri helt forstått nødvendigheten av å behandle både hverandre og andre med alminnelig folkeskikk, dersom politikken skal ha sjans til å bli troverdig som alternativ for folk flest.

Jeg ønsker selvfølgelig RV lykke til med landsmøtet i helga. Samtidig spør jeg: Når får vi et bredt, klokt, progressivt og anstendig parti som kan samle den helt nødvendige venstreopposisjonen i Norge?