Fraseradikalismen er avslørt

Noen mener det meste blir bra bare vi får lagt ned de psykiatriske sykehusene. En av de mest aktive i så måte er skribenten Lars Olle Engaas. Hans meninger er stadig å se i avisenes debattspalter, ikke minst i venstresidens publikasjoner. Engaas er en radikaler.

Engaas radikalisme vises blant annet ved at han nesten alltid trekker inn nazismen når han skriver om psykiatrien. Tenkningen er at ansatte på de psykiatriske sykehusene i Norge - høy og lav - står kollektivt ansvarlige for psykiatriens skrekkregime, som i Engaas’ verden ligger tett opp til utryddelsen av psykiatriske pasienter og andre undermennesker i nazi-tidens Tyskland.

Engaas fører sitt korstog med én uttrykt hovedhensikt: Å beskytte de stakkars pasientene. Gjennom hans kamp for nedleggelse av psykiatriens interneringsleire, kan mennesker med psykiske lidelser frigjøres fra sine overgripere og sidestilles med vanlige borgere i landet.

Mandag denne uka var Engaas på trykk i Aftenposten Aften. Innlegget bar tittelen Gaustad-pasienter på utstilling, og bør ikke forbigås i fullstendig stillhet. Som vanlig innledes innlegget med en noe haltende historie fra nazi-Tyskland. Til gjengjeld er hovedpoenget klart som dagen: En omvisning som i kveld skal arrangeres på Gaustads sykehusområde, i regi av Landsforeningen for pårørende i psykiatrien (LPP) og med professor Nils Retterstøl som omviser, må umiddelbart avlyses. Hvorfor?

”Slike omvisninger er et klart brudd på sykehusets taushetsplikt”, skriver Engaas. For, som det heter ”Alle som er innlagt på denne institusjonen (altså Gaustad, min anmerkning), har en psykiatrisk diagnose, og alle som er på omvisning skjønner også dette.” Videre får LPP det glatte lag av radikaleren Engaas: ”Det er ganske utrolig at en slik forening ikke har bedre innsikt og bevissthet omkring problemene med å være pasient på en psykiatrisk institusjon.” Engaas avslutter med å true sykehuset med anmeldelse for brudd på taushetsplikten dersom omvisningen ikke avlyses.

Kampen for et verdig tilbud til mennesker med psykiske lidelser er blant annet en kamp for åpenhet. Det var derfor et viktig skritt å ta da Gaustads ledelse for ca 15 år siden valgte å reise parolen ”Riv ned gjerdene”. Ikke bare var det viktig for å slippe pasientene ut i samfunnet – der de allerede tilbrakte det meste av sin tid. Parolen om åpenhet var også svært viktig for å åpne psykiatrien for innsyn. Det var derfor ikke veldig populært blant psykiatere som fortsatt hevdet at lobotomiene var en parantes i norsk psykiatri, at nettopp åpningen av Gaustads arkiver viste at sannheten var en helt annen, og at psykiatriens kritikere hadde rett.

Men hva sier egentlig Engaas i sitt lille Aftenposten-innlegg? Han sier at det å ha en psykiatrisk diagnose bør omfattes av skam og stigmatisering. Vanlige, normale borgere bør ikke slippe inn på Gaustad. Mennesker med psykiske lidelser bør skjermes fra offentligheten. Jeg kan ikke forstå annet enn at den eneste naturlige konsekvensen av det Engaas sier, faktisk er å bygge nye gjerder rundt asylet.

I sin iver etter å ramme Gaustad sykehus, skyr Engaas intet middel. Men Engaas’ fraseradikale kritikk rammer først og fremst dem han sier seg å kjempe for – mennesker med psykiske lidelser. Slik rammer han også kampen for åpenhet, og derved for offentlighetens innsikt i psykiatrien. Avslører ikke dette et menneskesyn og en politikk som fører radikaleren Engaas snublende nært det dypt reaksjonære?

Jeg håper LPPs omvisning på Gaustad blir svært godt besøkt i kveld. Mon tro om Engaas kommer dit - og om han klarer å finne ut hvem blant de oppmøtte som har en psykiatrisk diagnose, og hvem som ikke har det?

Illojale Bjørndalen

På tross av LO-kongressens fatale vedtak i pensjonssaken, ble det også enighet om flere gledelige ting i arbeiderbevegelsens øverste organ. Ett av disse er vedtaket om at LO skal arbeide for innføringen av seks timers arbeidsdag med full lønnskompenasjon. Gerd-Liv Valla har etter kongressen betegnet dette som den neste store reformen arbeiderbevegelsen kommer til å slåss for. Flott!

Kravet om sekstimersdagen er svært viktig. Kravet har stått øverst på kvinnebevegelsens dagsorden i flere tiår, og vil dersom det vinner gjennom ha stor kvinnepolitisk betydning. Kvinners dobbeltarbeid i hjemmet og i arbeidslivet gir dem den største belastningen ved lange arbeidsdager. Dessuten er sekstimerskravet et kraftfullt motangrep på arbeidskjøpernes stadig mer brutale angrep på arbeidsfolks helse i dette landet. Det er på høy tid å kreve tilbake en god del av den ekstra profitten de har klart å rane til seg ved hjep av et stadig mer effektivt, utstøtende og menneskefiendtlig arbeidsliv.

Selvfølgelig ønsker ikke kapitalistene sekstimersdagen velkommen. I alle fall ikke de kapitalistene som tenker kortsiktig. For dem handler dette bare om å ikke kunne utnytte arbeidskraften i like mange timer som før, og altså tape penger. De klokere, mer langsiktig tenkende – og de finnes forhåpentlig, de også – forstår at kortere arbeidstid fører til mer opplagte arbeidere, som kanskje på sikt vil yte like mye på seks timer, som hittil på åtte. Kloke kapitalister forestår at fornøyde arbeidere er gode arbeidere.

Men de ukloke, griske kapitalistene får nå uventet støtte. I gårsdagens Dagens Næringsliv, over hele førstesiden, går forbundsleder Kjell Bjørndalen til frontalangrep på kongressens vedtak om å sette sekstimers arbeidsdag som mål. Fellesforbundets boss legger ansiktet i alvorlige folder og bekymrer seg for konkurransesituasjonen, produktiviteten, norsk næringslivs framtid. Alt dette settes på spill dersom sekstimersdagen innføres. I næringslivets egen avis får altså de grådigste kapitalistene støtte for sine standpunkter, på en måte de knapt kunne formulert bedre sjøl – og det av en av fagbevegelsens fremste tillitsvalgte.

Det er selvfølgelig forstemmende å ha fienden så til de grader i egen leir. Men faktum er at Kjell Bjørndalen med dette utspillet bare viderefører det han har stått for i mange år: Å sette hensynet til produksjonen høyere enn sine egne medlemmers interesser, enten det gjelder privatisering, sykehusreformen, miljøpolitikk eller pensjonssaken. Det er ufattelig at mannen så lenge har fått lov til å diskreditere oss på denne måten.

Bjørndalen viser med utspillet sitt at han er illojal overfor arbeidsfolk, og ikke minst er han illojal overfor det flertallet av kvinner som nå er LO-medlemmer. Bjørndalen gjør seg også til en klar motstander av LOs største forbund, mitt eget Fagforbundet, som har hatt sekstimersdagen på programmet lenge.

Bjørndalen fortjener isolasjon etter utspillet sitt. Fellesforbundets medlemmer, som i høy grad er blant arbeidslivets slitere, og derved også med et selvsagt behov for kortere arbeidstid, må selv bestemme hva de vil gjøre med sjefen sin. Men et tips er det jo at gubben Bjørndalen garantert vil kunne få seg ny jobb i gubbenes høyborg, NHO. På dagen.