Om å sminke lik

De som følger med på den amerikanske TV-serien "Six feet under" får en grundig innføring i kunsten å gjøre døde mennesker presentable før de skal i kista.

Hver episode åpner med et grotesk dødsfall (og, ja, noen av oss innrømmer at vi bare ser den delen av serien!), ikke sjelden med det resultatet at de jordiske levningene er mer eller mindre ødelagt. Etterpå har våre helter, begravelsesagentene, en desto større utfordring med å lappe det hele sammen med ulike materialer og grenseløs kreativitet. Og de klarer alltid jobben: Ved likskuet er det så og si umulig å se at det livfulle ansiktet tilhører et stein dødt menneske.

Pussig nok fikk jeg assosiasjoner til "Six feet under" da det i forrige uke ble kjent at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad har bestemt at politikere nå skal inn i helseforetakenes styrer. I departementets pressemelding heter det at statsråden allerede denne uka har skrevet brev til fylkeskommunene der de blir invitert til å foreslå kandidater blant folkevalgte på kommune- og fylkesnivå til styrene i de regionale helseforetakene. Senere følger så vidt jeg forstår en tilsvarende prosess for hvert enkelt helseforetak.

I et oppslag på Fagforbundets nettsider kommenteres nyheten fra ministeren. Under tittelen Endelig folkevalgte i sykehusstyrene slår nestleder Gerd Kristiansen fast at dette er en stor seier for Fagforbundet, og fortsetter: "Dette gir en helt annen demokratisk kontroll og mulighet for innflytelse for innbyggerne".

Men bør vi som tilhører kritikerne av sykehusreformen juble for dette grepet? La meg først få minne om at dette jo var et ventet utspill fra den nye regjeringen, siden det i Soria Moria-erklæringen slås fast at "et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant de foreslåtte folkevalgte fra henholdsvis kommune eller fylkeskommune". Dessuten er jo sannheten at det er akkurat så langt – eller snarere; så kort - Arbeiderpartiet foreløpig har vært villige til å gå på det formelle området for å imøtekomme den massive kritikken denne reformen er blitt utsatt for.

Kritikken har også vært berettiget: Som vi husker ble sykehusvesenet overført fra offentlig forvaltning til fristilte selskaper i 2002. Ved dette ble den folkevalgte kontrollen som tidligere lå i fylkeskommunene fjernet. (For de statlige sykehusene lå kontrollen i Stortinget). Sykehusselskapenes mål ble først og fremst å holde budsjettet. Når den kroniske underfinansieringen av sykehusene samtidig fortsatte under den forrige regjeringen, ble resultatet selvfølgelig kutt, innsparinger og nedleggelser av lokalsykehus.

Sykehusreformen bygger dessuten på den merkelige ideen om at det skal finnes et "helsemarked" i lille Norge. Resultatet er blitt en kraftig styrking av private, og derved klassedelte, helsetilbud. Det sløses bort penger på rådyre lederstillinger, på konsulentselskaper og på "konkurransen" mellom det som nå kalles helseforetak. Og ikke minst: Sykehusene ledes av styrer som ikke lenger svarer for folkevalgte organer, såkalte profesjonelle styrer.

Forandres foretakene en tøddel med Brustads styre-utspill? Svaret finner vi i departementets pressmelding: "Forslagsopplegget vil bli etablert innenfor foretaksmodellen og de ansvarsrammer som gjelder for spesialisthelsetjenesten". I klartekst betyr dette at svaret på spørsmålet er nei. Riktignok skal folkevalgte organer nå få foreslå kandidater til styrene. Men det er eieren – det såkalte foretaksmøtet, som er helseministeren – som oppnevner styrene. De regionale styrene vil ganske sikkert være dem som oppnevner styrene på foretaksnivå.

Dermed vil det fortsatt ikke finnes noen direkte linje fra folkevalgte organer til sykehusenes styrer. De politikerne som oppnevnes, vil fortsatt ikke svare for demokratiet. Den tilbakekallelsesretten som burde tre inn når styrene ikke lenger har de folkevalgtes tillit, finnes med andre ord ikke i dette opplegget.

Styremedlemmene, enten de er politikere eller ikke, vil fortsatt jobbe under de samme forutsetningene som dagens styrer gjør. De vil fortsatt ha et overordnet krav på seg til å tilfredsstille "bunnlinjen", ikke pasientene. Fortsatt vil regnskapsloven gjelde, og fortsatt vil det være nødvendig å opptre "ansvarlig" innenfor den aksjeselskapslogikken som Lov om helseforetak bygger hele sin eksistens på.

Personlig er jeg ikke i tvil om at også de styreoppnevnte politikerne vil opptre lojalt mot denne logikken. Det kan jo til og med tenkes - for en kjettersk tanke! - at enkelte av de utvilsomt dyktige menneskene som sitter i dagens sykehusstyrer, enten de nå er økonomer eller ikke, vil vise seg mer å stole på enn for eksempel politikere fra Høyre/Frp-styrte Oslo kommune.

Som styringsform for en av velferdsstatens viktigste bærebjelker har sykehusreformen spilt fallitt. Reformen holdes kunstig i live av et omfattende apparat i de fem helseregionene. Spissformulert kan en flikking på dette systemet, som styreutspillet er, derfor kalles liksminke.

Likevel er det grunn til å rose Brustad. Forrige ukes utspill viser en etterlengtet vilje til handling. Og på tross av den begrensete reelle betydningen, gjør faktisk vår nye helse- og omsorgsminister nå mer for å endre forholdene innefor helseforetakene enn hennes forgjengere gjorde på fire år. Det er et viktig politisk signal.

Derfor er også Soria Moria-erklæringens andre punkt om helseforetakene av langt større betydning enn styre-utspillet. I regjeringserklæringen forplikter den nye regjeringen seg nemlig til å evaluere sykehusreformen, "også når det gjelder åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter."

Det begynner å haste med en slik evaluering. Den bør selvfølgelig foretas av en regjeringsoppnevnt kommisjon med både politisk og faglig representasjon, der også representanter fra fylkene og de ansattes organisasjoner inngår. Et slikt arbeid er for viktig til å overlates til ett departement alene, og langt mindre til helseforetakene selv.

Personlig er jeg ikke i tvil om hva resultatet av en slik evaluering vil bli. Ventetiden kan vi korte ned med å more oss over "Six feet under".