Trenger vi PFU?

Pressens faglige utvalg (PFU) er nedsatt av Norsk Presseforbund for å "fremme den etiske standard, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier, og styrke og verne ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten".

I går feiret den sjeldent sleske redaktør Selbekk i kristen-avisa "Magazinet" med kake at PFU har frikjent ham for å ha gjort noe galt da avisa hans trykket de smakløse Mohammed-karikaturene.

I pressas Vær Varsom-plakat heter det blant annet - "Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn." Videre: "For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling." Og det presieres at "ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!"

Om ikke det å bevisst fornærme alle norske muslimer, ved å la trykke skammelige og rasistiske avbildninger av profeten deres, bryter med dette regelverket - da trenger vi ikke PFU i det hele tatt.

Liberalernes dyder stinker av og til helt uutholdelig vondt.

En regjering uten rødfarge?

I dag, på halvtårsdagen for den rødgrønne regjeringa, er medias hovedfokus på det skammelige og forvirrende knefallet for Israel og USA i palestinaspørsmålet. I så måte viser jeg rett og slett til de klokkeklare uttalelsene til SV-veteranen Stein Ørnhøi i dagens Aftenposten. Mer behøver ikke sies om den saken!

Det jeg derimot føler behov for å trekke fram, er to andre Aftenposten-saker. De viser at vi er i ferd med å få en regjering som ikke lenger kan kalle seg rødgrønn, etter Barentshavet knapt nok grønn. Jeg mener totalbildet dessverre skriker etter kraftfulle protester fra oss som var med på å sørge for å få denne regjeringa på plass.

Les for eksempel Anne Hafstads gode artikkel om økningen i privat sykehusdrift i Norge. Ved en enkel gjennomgang viser Hafstad at mens det offentlige i 2001 - året før sykehusreformen trådte i kraft - brukte 332 millioner kroner på private sykehus, var summen i 2005 kommet opp i svimlende 7800 millioner. Hele økningen kommer som følge av et bevisst politisk valg fra Stoltenbergs svært høyrevridde regjering fra dengang.

Det som er ille, er at den rødgrønne helseminister Brustad forsvarer denne gigantiske privatiseringen med følgende ord: "Da vi innførte sykehusreformen, var det et ønsket grep å bruke mer private. Jeg mener at dette også har ført til større effektivitet i de offentlige sykehusene". Uttalelsen følges ikke opp av ettertenksomhet for hva en slik privatisering fører med seg av åpenbart konkurransevridende, usosiale og skadelige effekter for blant annet svake grupper som psykiatriske pasienter og andre med behov av langtids omsorg.

Gjorde ikke i Soria Moria-erklæringen det til en kjernesak å bekjempe nettopp privatisering?

Den som treffer spikeren mest presist på huet i dag, er den gravalvorlige sjefsøkonomen i Handelsbanken, Knut Anton Mork. Mork innrømmer nå åpent at han tok helt feil, da han i fjor høst mente at rentene ville øke kraftig under den rødgrønne regjeringa.

Nå mener Mork regjeringas politikk vil gi svært små utslag i nærings- og finanslivet i Norge - fordi, som han sier: "(...) det er en litt merkelig positiv overraskelse. Jeg er positivt overrasket over at de ikke lever opp til løftene sine. Men jeg opplever det ikke som særlig redelig politikk". Mork legger fornøyd til at velgerne stemte for forandring, uten å ha fått det. Og Mork har helt rett: Vi har jo ikke sett snurten av noen aktiv statlig nærigspolitikk, ikke noen inngripen fra eller i det statlige eierskapet, vi får sannsynligvis ingen ny ervervslov og borgerskapet trenger absloutt ikke sove dårlig i frykt for skatteøkninger.

Det er når kapitalen så åpenbart er fornøyd, vi andre bør fylle gatene. Det står om det rødgrønne prosjektets troverdighet.

Forsvaret VAR aktive i Alta-aksjonen

I dag er det blitt kjent at regjeringen planla å sette inn soldater mot demonstrantene i Alta-Kautokeinovassdraget i 1979. I en ny bok av journalist Lars M. Hjorthol kommer det fram at statsminister Oddvar Nordli stanset planene i siste minutt. Det skal Nordli ha takk for.

Men jeg vet at Forsvaret likevel ble satt inn for å knekke de sivilt ulydige. Jeg var menig soldat i lett luftvernartilleribatteriet (LLA) på Banak flystasjon i Lakselv på slutten av Alta-kampen, i 1981, og var vitne til det hele. Jeg har ofte etterpå tenkt at her var det mye offentligheten ikke fikk vite.

For det var til Banak de kom, de 600 politifolkene som ble sendt til Alta og forlagt i en turistbåt under ledelse av den militante politimester Henriksen. Det var Forsvarets Hercules-fly som fraktet politifolkene til Finnmark. Og det var Forsvaret som sørget for at politifolkene kom seg ubemerket til kamparenaen. Jeg vet det, for jeg var selv forbløffet vakt den natta buss etter buss med politifolk kjørte gjennom bommen til flystasjonen og videre over fjellet til Alta.

Det var også med undring vi Banak-soldater ble beordret til å male om de ganske mange Volvo beltevognene vi hadde i beredskapslager på Banak, fra Forsvarets grønne til Sivilforsvarets langt mindre påfallende gråhvite farge. Deretter hakket kjøretøyene seg i kolonne av gårde fra Lakselv til Alta, også det om natta.

Beltevognene var utmerket egnet til å frakte politifolkene fra havna i Alta til nullpunktet i Stilla, der hundrevis av demonstranter hadde lenket seg sammen i et siste forsøk på å stanse oppdemmingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Makta sørget for at forsøket ble forgjeves. Etterpå kom beltevognene tilbake, og grønnfargen ble vasket fram igjen.

Forsvaret var med andre ord aktivt inne for å knekke samers og miljøverneres fredelige kamp. Det skjedde riktignok ikke i oktober 1979, men høsten 1981. Og det er på høy tid å ta et oppgjør med dette maktmisbruket.

VIVE LA FRANCE 2!

Franskmennene (og - kvinnene) har gjort det igjen. De har vist at den franske venstresida står i første rekke for å slå tilbake høyrebølgen i Europa. 29. mai i fjor knuste det franske flertallet den markedsliberalistiske EU-grunnloven i et skrell av en folkeavstemming. Jeg kommenterte nyheten også den gang på bloggen min .

Etter ukesvis med massive - virkelig massive! - demonstrasjoner, ble endelig den forhatte statsminister Villepins og president Chiracs reaksjonære CPE-lovforslag slått tilbake i går. Lovforslaget gjorde unge arbeidstakere til fritt vilt. En imponerende allianse av fagorganiserte, studenter, elever og venstreaktivister kan feire en enormt viktig seier i dag.

Demonstrasjonene som har rullet over Frankrike har sannsynligvis vært kraftigere enn protestene i Paris 1968, og vi vet jo hva de betød for en viss generasjon. Kraften i protestene ryster høyresiden dypt, eller som Dagsavisen siterer den konservative avisa Le Figaros lederartikkel fra i går: "Sjelden har myndighetene blitt så undergravd, sjelden har våre institusjoner blitt behandlet så tøft." Her må sårene slikkes!

Jeg tenker at dette er det mye for oss i Norge å lære av. For eksempel må vi slutte å si at seire ikke kan oppnås fordi "markedskreftene rår". De kan faktisk manøvreres ut, om det gjøres med grunnlag i en virkelig kamp, og med folkelig støtte.

En annen tanke er kanskje å begynne å bli litt mer kritiske til alle dem som har gjort det til den høyeste dyd å arrangere konferanser, møter og "forum" i kamp for en bedre verden, enten de nå kaller seg allianser, aksjoner eller råd. Det er ikke i konferansesalene verden endres.

Bjarne Håkon Hanssen - Arbeiderpartiets største problem?

"Hvis inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen virkelig tror at det finnes et rom for regjeringen mellom Frp og Høyre i flyktning- og asylpolitikken, er det ikke rom for en rødgrønn regjering etter neste valg."

Ordene tilhører ikke meg, men politisk redaktør Arne Strand, som i sin kommentar i dagens utgave av Dagsavisen tar er kraftig og svært betimelig oppgjør med Arbeiderpartiets hodeløse flyktninge- og asylpolitikk. MÅ leses!

Strand tar utgangspunkt i den såkate UDI-saken, der 182 irakiske kurdere ble innvilget opphold i Norge på humanitært grunnlag - etter mange års seig og vanskelig saksbehandling. I stedet for å rose dette grepet fra et direktorat som sannelig ikke alltid har fortjent ros for hjertelag og humanisme, gjør inkluderingminister Hanssen hva han kan for å spille ball-i-hatt med Frp.

Redaktør Strand, som med sin fortid blant annet som Ap-statssekretær ikke er noen politisk hvemsomhelst, viser ved en kjapp historisk gjennomgang hvordan partiet hans har flyttet seg etter høyrepopulistene i innvandringspolitikken. Som han skriver: "Fra å være et parti med romslighet og varme overfor folk som søkte opphold her i landet, har Ap de siste årene havnet på høyresiden i asyl- og flyktningpolitikken."

Slik er det, og denne debatten må nå tas. Vi kan ikke leve med en sentrum-venstreregjering som viderefører, og kanskje forverrer, Erna Solbergs linje overfor våre nye landsmenn. I tillegg mener jeg saken også viser at Arbeiderpartiet, og derved også den rødgrønne regjeringa, har et kjempeproblem med politikertyper som nettopp Bjarne Håkon Hanssen.

Jeg syns jeg som fagforeningsmann i helsevesenet kan si litt om dette, siden Hanssen i fire år var Aps helsepolitiske talsmann. I likhet med det Hanssen hittil har prestert som sosial- og inkluderingsminister, var det ikke mye ydmykhet som preget ham i møte med en av fagbevegelsens viktigste bekymringer når det gjelder Ap-ledelsens høyredreining de siste årene: Sykehusreformen.

I løpet av de fire årene Ap var i opposisjon sørget Hanssen for at ingen av de mange tilbakemeldingene på reformens enormt skadelige virkninger (ikke minst når det gjelder psykiatrien) fikk noen som helst betydning for partiets politikk. Min mening er at det ikke skjedde noen endring på feltet før sjefen sjøl grep inn og stanset nedleggelsen av Kristiansund sykehus i fjor høst.

Vi trenger politikere som kan lytte, som har hjerte og som er i stand til å manøvrere klokt politisk. Hanssen ser ikke ut til å inneha noen av disse kvalitetene, og sånn sett er han blitt en betydelig belastning for hele det rødgrønne prosjektet.