En regjering uten rødfarge?

I dag, på halvtårsdagen for den rødgrønne regjeringa, er medias hovedfokus på det skammelige og forvirrende knefallet for Israel og USA i palestinaspørsmålet. I så måte viser jeg rett og slett til de klokkeklare uttalelsene til SV-veteranen Stein Ørnhøi i dagens Aftenposten. Mer behøver ikke sies om den saken!

Det jeg derimot føler behov for å trekke fram, er to andre Aftenposten-saker. De viser at vi er i ferd med å få en regjering som ikke lenger kan kalle seg rødgrønn, etter Barentshavet knapt nok grønn. Jeg mener totalbildet dessverre skriker etter kraftfulle protester fra oss som var med på å sørge for å få denne regjeringa på plass.

Les for eksempel Anne Hafstads gode artikkel om økningen i privat sykehusdrift i Norge. Ved en enkel gjennomgang viser Hafstad at mens det offentlige i 2001 - året før sykehusreformen trådte i kraft - brukte 332 millioner kroner på private sykehus, var summen i 2005 kommet opp i svimlende 7800 millioner. Hele økningen kommer som følge av et bevisst politisk valg fra Stoltenbergs svært høyrevridde regjering fra dengang.

Det som er ille, er at den rødgrønne helseminister Brustad forsvarer denne gigantiske privatiseringen med følgende ord: "Da vi innførte sykehusreformen, var det et ønsket grep å bruke mer private. Jeg mener at dette også har ført til større effektivitet i de offentlige sykehusene". Uttalelsen følges ikke opp av ettertenksomhet for hva en slik privatisering fører med seg av åpenbart konkurransevridende, usosiale og skadelige effekter for blant annet svake grupper som psykiatriske pasienter og andre med behov av langtids omsorg.

Gjorde ikke i Soria Moria-erklæringen det til en kjernesak å bekjempe nettopp privatisering?

Den som treffer spikeren mest presist på huet i dag, er den gravalvorlige sjefsøkonomen i Handelsbanken, Knut Anton Mork. Mork innrømmer nå åpent at han tok helt feil, da han i fjor høst mente at rentene ville øke kraftig under den rødgrønne regjeringa.

Nå mener Mork regjeringas politikk vil gi svært små utslag i nærings- og finanslivet i Norge - fordi, som han sier: "(...) det er en litt merkelig positiv overraskelse. Jeg er positivt overrasket over at de ikke lever opp til løftene sine. Men jeg opplever det ikke som særlig redelig politikk". Mork legger fornøyd til at velgerne stemte for forandring, uten å ha fått det. Og Mork har helt rett: Vi har jo ikke sett snurten av noen aktiv statlig nærigspolitikk, ikke noen inngripen fra eller i det statlige eierskapet, vi får sannsynligvis ingen ny ervervslov og borgerskapet trenger absloutt ikke sove dårlig i frykt for skatteøkninger.

Det er når kapitalen så åpenbart er fornøyd, vi andre bør fylle gatene. Det står om det rødgrønne prosjektets troverdighet.