Gledelig sykehusutspill fra Ap!

Denne uka satte de tre rødgrønne partiene seg ned på Soria Moria for å forhandle fram en felles regjeringsplattform. Forhandlingene vil lykkes - spenningen knytter seg til hva som blir løsningen på en del vanskelige spørsmål. Ett av disse er hva som skal skje med sykehusene.

Det er forventet at Jens Stoltenberg ikke vil gi seg på sykehusreformen. Jeg tror likevel mange undervurderer den prossessen som har pågått etter den forrige Ap-regjeringens fall, og fram til i dag. For om motstanden mot reformen var sterk i 2001, er det oppsiktsvekkende at motstanden ikke minsket da sykehusene likevel ble omgjort til selskaper. Spesielt har Folkebevegelsen for lokalsykehus hatt betydning, sammen med Fagforbundet, som på både sentralt og lokalt nivå i fire år har holdt kampen for et forvaltningsstyre høyt oppe. Denne folkelige motstanden er også basisen og forutsetningen for at SVs og Sps sykehuspolitikk i dag framstår som klar og utvetydig. Dette vet Jens bedre enn de fleste.

Derfor er det svært interessant når Jens i Tidens Krav i dag går ut og legger foretaksledelsen i Helse Nordmøre og Romsdals planer om å flytte føde- og akuttfunksjonene fra sykehuset i Kristiansund totalt døde. Direktøren ville - i foretakenes uendelige rasjonaliseringsiver - legge disse viktige funksjonene til sykehuset i Molde. Protestene lokalt har naturlig nok vært massive. Gleden er sikkert desto større i dag.

Når Jens kommer med dette utspillet, vet han det skaper uro i alle landets regionale foretak. I realiteten setter han til side spillereglene for sykehusreformen, der det nettopp legges avgjørende myndighet for de profesjonelle styrene og deres administrasjoner til å foreta omfattende omlegginger av sykehustilbudene, både innen somatikk og psykiatri - uten "innblanding" fra politiske myndigheter. Når Jens likevel velger å blande seg inn, samme uka som regjeringsforhandlingene starter, kan det ikke ses som annet enn et signal om endring i politikken.

Vi skal derfor ikke konkludere hva som skjer på Soria Moria - heller ikke med sykehusreformen. Arbeiderpartiets politikere har selvfølgelig lenge innsett at reformen de satte slik lit til har ført med seg en rekke ubehagelige sideeffekter - som har lite med det forståelige ønsket om å samle sykehuseierskapet på statens hender å gjøre. Markedets lover fungerer rett og slett dårlig for denne typen tjenester. Dette har det hittil ikke vært mulig for partiet å innrømme, av ulike grunner. Soria Moria byr på en slik mulighet.

Det lover ekstra godt når saksordføreren for sykehusreformen fra 2001, Asmund Kristoffersen, i et leserinnlegg i samme avis som Jens, går imot en annen av Helse Nordmøre og Romsdals planlagte disposisjoner, nedleggingen av de psykiatriske sentrene i Tingvoll og Eide.

For en som har store forhåpninger til et skifte i politikken også på psykiatriområdet er Kristoffersens innlegg oppmuntrende. Titt i den forbindelsen gjerne på et innlegg jeg hadde på trykk i Dagsavisen på søndag, dersom du ikke har fått det med deg.

En STOR seier! Men høyrevinden har IKKE snudd.

Det er bare å slå det fast: Gårsdagens valg er historisk. Det er en gigantisk seier at vi i dag har våknet opp til et rødgrønt flertall, med utsikter til en ny regjering under Jens Stoltenbergs ledelse. Det er all grunn til å gratulere oss selv med at de mørkeblå ikke kan fortsette å slite i stykker velferdsstaten i nye, fire år. For oss pessimister som aldri riktig trodde dette skulle gå, er det desto større grunn til å være imponert over at det faktisk gikk. Gratulerer!

For første gang har vi fått en flertallsregjering med brodd mot høyrepolitikken, der Arbeiderpartiet går i allianse med to andre partier som – får vi tro – vil bidra til at det også kan leveres politikk som står i samsvar med det som forventes av dem.

Men samtidig er det all grunn til å advare: Gårsdagens svært knappe seier betyr ikke at høyrebølgen i Norge har snudd, slik en spennende valgnatt lett kan få en til å tro (les for eksempel Bjørgulv Braanen i dagens lederartikkel i Klassekampen). Riktignok tyder valget på at vindretningen er endret en smule. Men det kreves minst like mye arbeid for at den foreløpig spake vinden fra venstre skal snu hele bølgen, som det kostet å hale i land nattens valgseier (sannsynligvis langt, langt mer). Jeg skal forklare hvorfor jeg er sikker på at det er slik.

For det første fikk høyresidens partier faktisk de fleste av de avgitte stemmene – om lag 25.000 flere enn alternativet. De rødgrønnes seier skyldes altså valgordningen, noe det for øvrig ikke er noen grunn til å moralisere over. En hver valgordning har en viss ”vekting” av stemmene. Denne gang slo det ut til vår fordel. Men realitetene viser at det ikke er noe klart flertall i Norge som har sagt fra at de ønsker noen ny kurs. Det kunne like gjerne vippet den andre veien.

Det kan knapt heller kalles noen venstredreining at Fremskrittspartiet nå samler nesten hver fjerde norske velger. Til en viss grad er det sikkert sant at mange stemte Hagen i protest mot Bondeviks regjering. Men Frps oppslutning viser noe mer enn protest. Hagen & co har de siste årene lyktes svært godt med å forme partiet sitt til et slags arbeiderparti, ikke minst organisatorisk, der solidariteten mellom arbeidsfolk er byttet ut med misunnelse og grådighet som drivkraft. Dette er en illevarslende realitet i Norge i dag.

Ingen bør være i tvil om at Hagen utmerket godt vet hvordan han i de kommende fire årene skal omsette sitt sterke velgermandat til et voldsomt hardkjør fra høyre. Sannsynligvis vil det heller ikke gå lang tid før det skadeskutte Høyre åpent sier ja til Hagens mange invitter til samarbeid. Knivene slipes der i gården nå, for i Høyre overlever de ikke lenge, de lederne som feiler. Husk bare Rolf Presthus' skjebne! Når knefallet for Hagen skjer, oppstår en sterk valgallianse på ytterste høyre fløy. Den kan klare å oppnå rent flertall i 2009 (med eller uten Sponheim, sannsynligvis uten Høybråten) - om nattens valgseier blir en sovepute, og ikke fører til en faktisk venstredreining i Norge.

Vår store fordel er at Hagen, Solberg, Sponheim og Høybråten ikke har flertall i Stortinget, verken hver for seg eller samlet. Partiene deres kan derfor plasseres på gangen. De rødgrønne kan faktisk bruke tid på å forme en ny retning for landet, og vise for all verden at dagens nyliberalistiske prosjekt kan erstattes av en politikk for større likhet, internasjonal solidaritet og en styrket velferdsstat. Og det er dette som kan snu høyrebølgen: At folk flest ser at en venstredreining fører til et bedre samfunn.

Dette "mulighetenes vindu" er både den rødgrønne regjeringens styrke – og dens store utfordring. For ærlig talt: Det de rødgrønne har vist fram som sin politikk i valgkampen har ikke bare vært imponerende. I stedet for å snakke om hvilke verdier som har stått på spill, har de stort sett latt seg forlede til å snakke tall. Politikken er blitt uklar. SV har skuffet mest.

Det er en grunn til at SV, det antatt rødeste partiet, har mistet titusenvis av velgere. For å bli anerkjent som seriøst, har partiets ledelse lagt seg fullstendig flat for all mulig kritikk for ”uansvarlighet”, ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dessuten har SV tapt sin viktigste sak - det tidligere så suverene grepet de har hatt på skole og utdanning. I stedet har SVs skolepolitikk blitt merkelig tannløs og ufarlig.

Valgdagsmålingene viser også at 25.000 tidligere SV-velgere har stemt Ap bare på grunn av skolepolitikken. Det er ikke så rart: Hvorfor velge et lite og uklart sosialdemokratisk parti, når det store, ekte er bedre på det som opptar deg mest?

Det er bare et klarere og mer radikalt SV som kan trekke stemmer tilbake til partiet. Ikke bare det: SVs viktigste rolle i denne regjeringen, er nettopp å vise at partiet evner å holde Arbeiderpartiet i øra. Skolepolitikken er derfor av de områdene som må gjennomgås kritisk, og partiet må blankpusse sin prinisipielle og klare kritikk av sykehusreformen og pensjonsforliket - begge saker der de skiller seg klart fra storebror Ap. SV må kort og godt skjerpe profilen, og partiet kan begynne med å kaste ut rådgivere som mangler bakkekontakt - ingen navn nevnt her, selv om det er fristende.

Jens Stoltenberg og de andre rødgrønne partilederne har likevel vært flinke i valgkampen. Særlig Jens og Åslaug Haga har vært gode på TV-ruta. Men det er grunn til å slå fast det flere kommentatorer har sett, nemlig at de tre partienes flertall ikke først og fremst er resultat av egen innsats, men av en stor og imponerende mobilisering fra fagbevegelsen. Det er her følgene av høyreregjeringens politikk tydeligst er merket, og behovet for en ny kurs er forstått. Det er LOs tillitsvalgte og medlemmer som tippet valget i riktig retning.

Det største håpet for å snu høyrebølgen ligger derfor også i fagbevegelsen. Så lenge den nye regjeringen holder kontakt og dialog med det som rører seg her, kan den utvikle seg i riktig retning. I mange saker kommer dette til å bil en kamp fra grunnplanet i fagforeninger og forbund - for i motsetning til hva mange tror, fungerer det fagligpolitiske samarbeidet mellom LOs og Aps ledelse i dag først og fremst til å disiplinere fagbevegelsen, ikke partiet. Det vil derfor bli avgjørende at arbeidet for velferdsstaten fortsetter, og at fagbevegelsens grunnplan bygger på og videreutvikler allianser og nettverk som er blitt skapt i tiden før dette valget.

Vi går inn i en spennende og løfterik tid. Nettopp derfor vil det de tre partiene som nå danner regjering gjør bli fulgt med argusøyne. Vi vil få noen svar på retningen allerede når statsrådkabalen blir kjent. For oss som anser sykehusreformen fra 2001 som et alvorlig hinder for en velfungerende velferdsstat, vil utnevnelsen av vår nye helseminister være av spesiell interesse.