La afghanerne få bli

I går gikk jeg innom domkirketomta i Oslo, der et stort antall afghanere nå sultestreiker på tjuende døgnet. Det var sjokkerende å se de utsultete, slappe og delvis livløse menneskene som satt og lå der, midt i sommervarme Oslo, i en voldsom kontrast til livsgleden som ellers utspant seg i byen.

Det påstås at afghanerne som Bjarne Håkon Hanssen vil returnere til Kabul ikke har beskyttelsesbehov i Norge. I Dagbladet i går gir Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer Hanssen støtte i dette. For meg er synet av de sultestreikende nok til å overbevise meg om at de begge tar feil. Grunnleggende, menneskefiendtlig feil.

For to år siden var skolemiljøet på Lakkegata midt i kampen for den albansk-serbiske familien Memeti. Norske myndigheter ville kaste de tre barna og foreldrene deres ut av landet, med akkurat den samme begrunnelsen som for dagens sultestreikende afghanere - det var trygt å returnere til Serbia for den tidligere opposisjonelle albaneren Shaban Memeti.

Vi som kjente barna Hirisha og Ilker fra skolen, og våre barn som lekte med dem hver dag, merket likevel den intense frykten familien følte for framtida. De visste at de, etter fem år i Norge, når som helst kunne bli rykket opp og sendt til et land uten jobber, med trefninger i gatene og med den særegne serbiske nasjonalismen rundt hvert gatehjørne.

For familien Memeti var myndighetenes vurderinger verdiløse. Derfor var de samme vurderingene verdiløse også for Foreldrenes Arbeidsutvalg og for hele Lakkegatas skolemiljø, der alle som én sluttet opp om den lange og utholdende forsvarskampen for familien.

Det dreier seg om å forstå lidelse. Erna Solberg hadde ikke den evnen da hun var utkastelsesminister mens Memeti-saken pågikk. Ingeting tyder på at dagens mann i samme jobb forstår lidelse han heller - om han da har sett den: Til orientering, Bjarne Håkon - lidelse ser man i dag i Oslo best på domkirkas trapp.

Ingen sultestreiker i 20 døgn i sommervarmen uten grunn. Ingen velger å protestere med sitt eget liv som innsats mot å returnere til sitt hjemland, uten å være drevet av langt sterkere følelser enn ministre som Solberg og Hanssen noen gang vil komme i nærheten av. Alle som opplever frykt som afghanerne i Oslo gjør, eller som familien Memeti gjorde, har bevist at de har et reellt beskyttelsebehov. Et slikt behov skal et sivilisert land dekke.

I dag morges fulgte jeg som vanlig min yngste sønn Torkil til skolen. I trappa møtte jeg tilfeldigvis Hirisha og Ilker. Ilker fortalte meg at han nå bare har ni dager igjen av barneskolen på Lakkegata, og at han er temmelig spent på ungdomsskolen. Hirisha har vokst mye, og er på slutten av femte klasse. Hun sa hun gledet seg til at minstebroren Besart nå endelig begynner som førsteklassing til høsten. Begge så glade og avslappet ut, sommerbrune og fine.

Jeg kjente at Torkil klemte meg lett i hånda. Han - som jeg - føler fortsatt en intens glede over det vi var med på i 2004, da vi, mot alle odds, vant kampen for familien Memeti. Etter ett og et halvt års folkelig aksjonisme "fant" politikerne et smutthull, og innvilget opphold på humanitært opphold for familien, og også en god del flere i samme situasjon.

Når dør den første afghaneren i sultestreik? I dagens sommervarme kan det bli snart. Den moralske drapsskylden vil Bjarne Håkon Hanssen sitte med, sammen med blant andre Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer. Det finnes bare én mulighet for å unngå dette: Å umiddelbart gi afghanerne opphold på humanitært grunnlag, og deretter gi dem mat.

PS: Jeg undrer meg ofte på hvilken bruk vi har for frivillige organisasjoner, som for eksempel det tannløse Rådet for psykisk helse, eller i dette tilfellet, organisasjonen med det sterkt misvisende navnet Flyktningehjelpen, når de som her forfaller til å opptre som myndighetenes forlengete arm. Gå heller inn på oppropet for afhganerne, signér og tips andre om det samme. Bare motstand nytter.