Leve Tom Pape

Det finnes en lite vakker tradisjon i norsk arbeiderbevegelse, for ikke å si på norsk venstreside. Det er en tradisjon der pisk, gapestokk, suspensjon og eksklusjon inngår. De siste dagenes behandling av Tom Pape har vist at denne tradisjonen dessverre lever i beste velgående.

Jeg er blant dem som beklager at bystyret i Oslo vedtok å flytte USA-ambassaden til Huseby. Det er liten tvil om at utbryteren Pape sikret flertall for dette, da han stemte mot sin egen partigruppe forrige onsdag. De som jubler høyest for dette er utvilsomt våre allierte i Washington. Jeg er grunnleggende uenig i Papes politiske standpunkt i denne saken.

Samtidig er det grunn til å minne om den store franske tenkeren Voltaire, som en gang sa at han var villig til å kjempe for livet for sine meningsmotstanderes rett til nettopp å uttrykke sine meninger. I et moderne samfunn er det dette ytringsfrihetens prinsipp bygger på. Også Tom Pape omfattes av dette grunnlovsfestete prinsippet.

Det er naturlig at Tom Pape må stå til rette for å ha brutt med "partilinja" i et viktig politisk spørsmål. Det er selvfølgelig ikke greit at et tydelig løfte til velgerne brytes. Også partidemokratiet har sin plass i dette bildet.

Men det hører ingen steder hjemme at Pape fradømmes en hver ære, og i prakis ekskluderes fra partiet sitt for ett eneste politisk feilskjær. I dag har lederen i Fagforbundet i Oslo, Mari Sanden, gått lengst. I både aviser og radio har Sanden erklært at "Fagforbundet" ikke lenger vil sikre denne mannen plass ved Arbeiderpartiets neste kommunevalgsnominasjon.

Jeg skal ikke her diskutere hvem dette "Fagforbundet" er, som Oslo-lederen uttaler seg på vegne av - selv om det er fristende. Jeg kan nemlig ikke huske at mitt forbund noen gang har behandlet konkret støtte til verken den ene eller andre politikerens nominasjon, uansett parti. Jeg kan garantere at fylkesrepresentantskapet, der jeg har sittet i snart 20 år, aldri har behandlet spørsmålet om Papes politisk liv.

Viktigere er det at Tom Pape nå støtes bort fra den norske venstresida. Det skjer på en måte jeg ikke ville unnet min verste politiske motstander.

Tom Pape har i mange år vært en minst like god oslopolitiker som de fleste andre i Oslo bystyre. Som leder av helse- og sosialkomiteen har mange til og med opplevd ham som en svært god medspiller, ikke minst innen Oslo-psykiatrien. Er Papes mangeårige politiske gjerning nå så lite verdt, at alt dette skal vrakes ved neste valg?

Behandlingen av Tom Pape vitner om viktige mangler i deler av arbeiderbevegelsen. Blant dem er mangelen på forståelse for ytringsfrihet, debatt og demokrati. Men dypest sett er evnen til kompromiss - og til tilgivelse - den største mangelvaren. Dette representerer en politisk utfordring. De kloke vet nemlig hvilket politisk overtak det ofte gir, å vise evne til tilgivelse. Er ikke også en slik tankegang noe av grunnen til at vi ikke lenger praktiserer dødsstraff i Norge?

Likevel er behandlingen av Tom Pape først og fremst et etisk problem. Etter at stemmegivingen i bystyret er over, dreier ambassadesaken seg om skjebnen til et medmenneske. Jeg kjenner ikke Tom Pape godt nok til å vite om han tåler det voldsomme presset han nå utsettes for. Men jeg vet at politikere før ham ikke alltid har tålt det like godt, når de fra en dag til den neste har gått fra å være spill levende til å erklæres politisk døde.

Jeg håper derfor det også er rom for medmenneskelighet og tilgivelse i arbeiderbevegelsen i Oslo. Tom Pape trenger alt han kan få.