Illojale Bjørndalen

På tross av LO-kongressens fatale vedtak i pensjonssaken, ble det også enighet om flere gledelige ting i arbeiderbevegelsens øverste organ. Ett av disse er vedtaket om at LO skal arbeide for innføringen av seks timers arbeidsdag med full lønnskompenasjon. Gerd-Liv Valla har etter kongressen betegnet dette som den neste store reformen arbeiderbevegelsen kommer til å slåss for. Flott!

Kravet om sekstimersdagen er svært viktig. Kravet har stått øverst på kvinnebevegelsens dagsorden i flere tiår, og vil dersom det vinner gjennom ha stor kvinnepolitisk betydning. Kvinners dobbeltarbeid i hjemmet og i arbeidslivet gir dem den største belastningen ved lange arbeidsdager. Dessuten er sekstimerskravet et kraftfullt motangrep på arbeidskjøpernes stadig mer brutale angrep på arbeidsfolks helse i dette landet. Det er på høy tid å kreve tilbake en god del av den ekstra profitten de har klart å rane til seg ved hjep av et stadig mer effektivt, utstøtende og menneskefiendtlig arbeidsliv.

Selvfølgelig ønsker ikke kapitalistene sekstimersdagen velkommen. I alle fall ikke de kapitalistene som tenker kortsiktig. For dem handler dette bare om å ikke kunne utnytte arbeidskraften i like mange timer som før, og altså tape penger. De klokere, mer langsiktig tenkende – og de finnes forhåpentlig, de også – forstår at kortere arbeidstid fører til mer opplagte arbeidere, som kanskje på sikt vil yte like mye på seks timer, som hittil på åtte. Kloke kapitalister forestår at fornøyde arbeidere er gode arbeidere.

Men de ukloke, griske kapitalistene får nå uventet støtte. I gårsdagens Dagens Næringsliv, over hele førstesiden, går forbundsleder Kjell Bjørndalen til frontalangrep på kongressens vedtak om å sette sekstimers arbeidsdag som mål. Fellesforbundets boss legger ansiktet i alvorlige folder og bekymrer seg for konkurransesituasjonen, produktiviteten, norsk næringslivs framtid. Alt dette settes på spill dersom sekstimersdagen innføres. I næringslivets egen avis får altså de grådigste kapitalistene støtte for sine standpunkter, på en måte de knapt kunne formulert bedre sjøl – og det av en av fagbevegelsens fremste tillitsvalgte.

Det er selvfølgelig forstemmende å ha fienden så til de grader i egen leir. Men faktum er at Kjell Bjørndalen med dette utspillet bare viderefører det han har stått for i mange år: Å sette hensynet til produksjonen høyere enn sine egne medlemmers interesser, enten det gjelder privatisering, sykehusreformen, miljøpolitikk eller pensjonssaken. Det er ufattelig at mannen så lenge har fått lov til å diskreditere oss på denne måten.

Bjørndalen viser med utspillet sitt at han er illojal overfor arbeidsfolk, og ikke minst er han illojal overfor det flertallet av kvinner som nå er LO-medlemmer. Bjørndalen gjør seg også til en klar motstander av LOs største forbund, mitt eget Fagforbundet, som har hatt sekstimersdagen på programmet lenge.

Bjørndalen fortjener isolasjon etter utspillet sitt. Fellesforbundets medlemmer, som i høy grad er blant arbeidslivets slitere, og derved også med et selvsagt behov for kortere arbeidstid, må selv bestemme hva de vil gjøre med sjefen sin. Men et tips er det jo at gubben Bjørndalen garantert vil kunne få seg ny jobb i gubbenes høyborg, NHO. På dagen.