Jeg skifter bloggside fra 1. juli 2006!

Kjære leser!

Fra og med 1. juli flytter jeg bloggadressa mi herfra - til FriFagbevegelses bloggen.no, som jeg er så heldig at jeg har fått anledning til å være med å dra i gang.

Jeg håper noen fortsetter å gidde å lese det jeg skriver, og hvis jeg er riktig heldig kan det til og med hende jeg skriver noe som får andre til å tenke at yess! - dette var det bra noen sa! Det er lov å håpe!

Ellers vil jeg oppfordre flere til å skrive sjøl. Skriving klargjør tanken, og for oss på venstresida er blogging et medium vi må vite å ta i bruk og videreutvikle til å utforme vår politikk. Alt for mange "blåblogger" får i dag dominere nettet. Men det er - som alle veit - på venstre side de beste folka finnes, og dessuten er det der hjertet ligger!

Ta gjerne kontakt med meg om du vil - nummeret er 917 24 293. Min nye bloggadresse er http://www.frifagbevegelse.no/blog/page/are

Stå på!

Beste hilsen
Are

PS: Mine gamle blogger blir liggende på denne sida, det vil si dem jeg har postet i tida fra mai 2005 til juni 2006.

Om å bygge

I likhet med det rødgrønne alternativet er også jeg midt i et prosjekt. Jeg bygger til på mitt gamle hus. Jens' prosjekt er riktignok langt større. Fordi jeg har holdt på lengst, har jeg likevel et råd til regjeringssjefen: Å rive ned fungerer dårlig for et byggeprosjekt.

I går presenterte regjeringen sitt første tre kvarte år på vakre Skjærhalden i Østfold. Jeg la merke til at Jens Stoltenberg hadde valgt en lys dress til sommeren, og ble litt misunnelig på de lekre brune skoene som fulgte med (italienske?). Været var det beste og humøret var godt. Likevel var det et defensivt preg over forestillingen.

Årsaken kjenner vi. Entusiasmen som bar fram de rødgrønne til seier er byttet ut med utålmodighet og økende grad av mismot, spesielt i fagbevegelsen. Selv mener jeg regjeringens største problem heter Bjarne Håkon Hanssen - og det mente jeg lenge før den forstemmende behandlingen av afghanersaken. Regjeringens problemer stikker imidlertid dypere enn en statsråd som for lengst har mistet fotfestet på venstresida.

Et godt stikkord er sykehusreformen. Vi begynte å planlegge vårt husprosjekt allerede i 1999. Jeg vet ikke helt når min jevngamling Jens begynte sitt trepartiprosjekt, men det var neppe før det store valgnederlaget i 2001. Nederlaget den gang hadde tett sammenheng med sinne over de to mest vidtrekkende reformene fra Stoltenbergs første regjering: Delprivatiseringen av Statoil og den omfattende og ødeleggende sykehusreformen. Det siste grepet fratok Stoltenberg støtten fra de offentlig ansatte kvinnene, og mange av de 11 prosentene i velgerfrafall den gang skyldtes nettopp dem.

Valgnederlaget førte Arbeiderpartiet til å søke etter et reddende prosjekt til venstre. Det viste seg å skyte blink. Problemet er selvfølgelig at har man først satt i gang et prosjekt, så må det gjennomføres. Et rødgrønt prosjekt forplikter å legge hele politikken til venstre – ikke bare retorikken. For innfri må regjeringen derfor nå vise at den virkelig bygger.

Sykehusreformen er ikke en byggende reform. Den legger til rette for privatisering, sentralisering og budsjettkutt. Mange sier sykehusreformen bygger ned velferdsstaten. Som husbygger vi jeg si at det er helt feil bruk av ord. Å bygge ned er å rive. Det sykehusreformen gjør, er å rive ned velferdsstatens strukturer på helseområdet.

Jeg vet alt om hvor slitsomt det er å bygge, og har derfor sympati med Jens. Vi er begge dessuten i slutten av førtiåra (ja, Jens er til og med én dag eldre enn meg), og må begynne å tenke litt på helsa vår. Her i huset regner vi med å være ferdige med prosjektet vårt om fire måneder. Det gir en viss sjelero midt i alt maset. Det rødgrønne prosjektet kan muligens holde på i 40 måneder til. Om Jens skal bevare sjeleroa – og velgerne - bør også han konsentrere seg om å bygge.

Å stanse et rivningsprosjekt eller to er en god begynnelse.

La afghanerne få bli

I går gikk jeg innom domkirketomta i Oslo, der et stort antall afghanere nå sultestreiker på tjuende døgnet. Det var sjokkerende å se de utsultete, slappe og delvis livløse menneskene som satt og lå der, midt i sommervarme Oslo, i en voldsom kontrast til livsgleden som ellers utspant seg i byen.

Det påstås at afghanerne som Bjarne Håkon Hanssen vil returnere til Kabul ikke har beskyttelsesbehov i Norge. I Dagbladet i går gir Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer Hanssen støtte i dette. For meg er synet av de sultestreikende nok til å overbevise meg om at de begge tar feil. Grunnleggende, menneskefiendtlig feil.

For to år siden var skolemiljøet på Lakkegata midt i kampen for den albansk-serbiske familien Memeti. Norske myndigheter ville kaste de tre barna og foreldrene deres ut av landet, med akkurat den samme begrunnelsen som for dagens sultestreikende afghanere - det var trygt å returnere til Serbia for den tidligere opposisjonelle albaneren Shaban Memeti.

Vi som kjente barna Hirisha og Ilker fra skolen, og våre barn som lekte med dem hver dag, merket likevel den intense frykten familien følte for framtida. De visste at de, etter fem år i Norge, når som helst kunne bli rykket opp og sendt til et land uten jobber, med trefninger i gatene og med den særegne serbiske nasjonalismen rundt hvert gatehjørne.

For familien Memeti var myndighetenes vurderinger verdiløse. Derfor var de samme vurderingene verdiløse også for Foreldrenes Arbeidsutvalg og for hele Lakkegatas skolemiljø, der alle som én sluttet opp om den lange og utholdende forsvarskampen for familien.

Det dreier seg om å forstå lidelse. Erna Solberg hadde ikke den evnen da hun var utkastelsesminister mens Memeti-saken pågikk. Ingeting tyder på at dagens mann i samme jobb forstår lidelse han heller - om han da har sett den: Til orientering, Bjarne Håkon - lidelse ser man i dag i Oslo best på domkirkas trapp.

Ingen sultestreiker i 20 døgn i sommervarmen uten grunn. Ingen velger å protestere med sitt eget liv som innsats mot å returnere til sitt hjemland, uten å være drevet av langt sterkere følelser enn ministre som Solberg og Hanssen noen gang vil komme i nærheten av. Alle som opplever frykt som afghanerne i Oslo gjør, eller som familien Memeti gjorde, har bevist at de har et reellt beskyttelsebehov. Et slikt behov skal et sivilisert land dekke.

I dag morges fulgte jeg som vanlig min yngste sønn Torkil til skolen. I trappa møtte jeg tilfeldigvis Hirisha og Ilker. Ilker fortalte meg at han nå bare har ni dager igjen av barneskolen på Lakkegata, og at han er temmelig spent på ungdomsskolen. Hirisha har vokst mye, og er på slutten av femte klasse. Hun sa hun gledet seg til at minstebroren Besart nå endelig begynner som førsteklassing til høsten. Begge så glade og avslappet ut, sommerbrune og fine.

Jeg kjente at Torkil klemte meg lett i hånda. Han - som jeg - føler fortsatt en intens glede over det vi var med på i 2004, da vi, mot alle odds, vant kampen for familien Memeti. Etter ett og et halvt års folkelig aksjonisme "fant" politikerne et smutthull, og innvilget opphold på humanitært opphold for familien, og også en god del flere i samme situasjon.

Når dør den første afghaneren i sultestreik? I dagens sommervarme kan det bli snart. Den moralske drapsskylden vil Bjarne Håkon Hanssen sitte med, sammen med blant andre Flyktningehjelpens Thomas Colin Archer. Det finnes bare én mulighet for å unngå dette: Å umiddelbart gi afghanerne opphold på humanitært grunnlag, og deretter gi dem mat.

PS: Jeg undrer meg ofte på hvilken bruk vi har for frivillige organisasjoner, som for eksempel det tannløse Rådet for psykisk helse, eller i dette tilfellet, organisasjonen med det sterkt misvisende navnet Flyktningehjelpen, når de som her forfaller til å opptre som myndighetenes forlengete arm. Gå heller inn på oppropet for afhganerne, signér og tips andre om det samme. Bare motstand nytter.

J-e-g s-a-v-n-e-r N-R-K !

I dag er det fem dager siden streiken i NRK startet. Og jeg sier det rett ut: Jeg har det fælt! Igjen har jeg fått bekreftet at NRK er min kanal - og at jeg ikke liker alternativene!

Én ting er TV. Det går relativt greit, selv om det er ganske trist med TV2. Men RADIO! Som totalt radioavhengig kan jeg ikke klare meg uten kanalene P1, P2 - ja til og med P3 savner jeg. P3-morgen! Men først og fremst; P2. Kanalen for tenkende mennesker. Jeg bare må ha "nyhendemorgon" fra 7 til 8 om morran.

I stedet må jeg altså søke meg fram til radiostasjoner jeg ikke klarer å like, som stadig avbrytes av reklame, og der alt høres ut som nærradio - også på helligdagene. Det gjelder de tynne nyhetssendingene, det gjelder når folk skal intervjues - og selvfølgelig: De uungåelige plateplaterne. Det er faktisk slik at man nesten tvinges til å velge suppesøte Klem FM, som har den ene fordelen at det ikke er platepratere der. Bare kjedelig musikk.

Jeg har funnet ut at det minst verste er Kanal 24. NOE der går an. Men ikke mye! Og dessuten: Når jeg denne helga først har lidd meg gjennom et slags portrettintervju med ei sunnmørsdame som har vært på "alle tre polene", det hittil mest seriøse jeg har kunnet finne (selvfølgelig dandert med masse listepop, og med en slags "verditest" med umulige moralske dilemmaer for den unge dama) - så får jeg jaggu det samme intervjuet i reprise neste gang jeg slår på radio'n også.

Og hele tida: Reklame. Spots, spots, spots. Jingler og mas. Reklame hører ikke hjemme i god radio!

Bare så det er sagt: Jeg har selvfølgelig stor sans for at også journalister bruker streikevåpnet. Det skulle bare tatt seg ut om jeg ropte på lønnsnemd eller noe! Men vit dette: Dette er en streik som rammer den uskyldige tredjeparten meg på en måte som nesten gjør fysisk vondt.

Min konklusjonen er i alle fall klar: 1: Vi trenger en skikkelig, reklamefri almennkringkaster i Norge, og 2: Ingen andre kan klare denne jobben enn mitt kjære NRK. TV-kvelden er tom uten.

Men radio. Radio er nerven i public broadcasting i Norge, og det er her NRK virkelig savnes når kanalen er borte fra eter'n.

Jeg ønsker derfor de streikende alt mulig godt, og ikke minst; en rask, klar seier. Noe annet vil gjøre meg sprø.

PS: De fire ettermiddagstimene med Jazzradio'n på FM 106,9 er et pustehull, tross litt mye dixieland - takk til dere.

Sylvia, da!

- Vi overfører årlig 70 milliarder kroner til sykehusene, og innenfor de rammene er det penger til å øke kapasiteten.

Uttalelsen er helse- og omsorgsminister Sylvia Brustads, og kom da hun i går kveld forklarte i Østlandssendingen hvordan sykehusene i Oslo-området skal klare å utvide fødekapasiteten med 400 i året, slik regjeringen nå pålegger Helse Øst. Jeg måtte sjekke nettet for å være sikker på om det jeg hørte var riktig. Det var det dessverre.

Saken er at antallet fødende i Oslo har blitt stadig flere etter at den gode fødeavdelingen på Aker ble nedlagt i 2004. Helsebyråkratene i Helse Øst mente i sin tid at fødselstallene ville synke - i alle fall sa de det for å forsvare Aker-nedleggelsen. Prisen er det fødende kvinner som har måttet betale, i form av smekkfulle fødeavdelinger. Kapasiteten er sprengt med 2000 fødsler i året. På Ullevål blir hvert døgn én eller to fødende kvinner avvist etter at riene har kommet.

Det eneste naturlige svaret på krisa er selvfølgelig å gjenåpne Akers fødeavdeling, slik blant annet Brustads partikollega i helse- og sosialkomiteen i Oslo, Trond Jensrud, har krevd. Med andre ord: Flere penger tilbake til fødetilbudet i Oslo-området.

Sylvia Brustads uttalelse om en økning framstår som hjertevarm og omsorgsfull. I realiteten er den hjerterå. For Brustad vil altså ikke bruke penger. Det betyr selvfølgelig at de ansatte på fødeavdelingene blir presset til å jobbe enda hardere enn de allerede gjør. Stressa, utslitte ansatte er ikke bra for verken de fødende eller deres mødre. (Eller for oss fedre, for den del.)

I et større perspektiv er Brustads holdning illevarslende. Ved å gjenta at 70 milliarder er mye penger, kan i prinsippet alle gode krav avvises. Men problemene i Helse-Norge kan ikke løses ved å kreve bedre "ressursutnyttelse" alene. Som sosialøkonom Peder Martin Lystestøl har vist, går mindre og mindre av Norges BNP til offentlige tjenester, og utviklingen er spesielt merkbar etter innføringen av sykeshusreformen i 2002.

Det er vel derfor det heller ikke kom 5 øre i revidert nasjonalbudsjett til å forhindre de dramatiske sommerstengningene i rustilbudet i Oslo. Brustad ber i realiteten pasientene greie seg som best de kan - enten de føder et barn, eller de setter seg en overdose i Oslo i sommer.

Mental Helse på rett vei

Mental Helse (MH) har lenge, på tross av å være landets desidert største psykiatri-brukerorganisasjon, vært merkelig politisk tafatt. En av årsakene er at MH har valgt å holdt seg inne med establishment. Det blir det lite systemkritikk av.

Det var derfor svært gledelig da landsstyret i MH i forrige uke gjorde et knapt flertallsvedtak om å si nei til sponsing fra legemiddelbransjen. Saken omtales også grundig i dagens Klassekampen.

Dette er et viktig skritt å ta, selv om Mental Helse sier de bare har fått ca 25.000 i året fra legemiddelfabrikantene. Å ta imot penger fra disse firmaene er å selge seg til intet mindre enn notoriske løgnhalser og samvittighetsløse profitører. Les for eksempel i VG på lørdag hvordan legemiddelgiganten GlaxoSmithKline først nå er nødt til å innrømme at lykkepillene de lenge uhindret har fått pushe på verden faktisk kan gi deprimerte mennesker økt selvmordsfare!

I mange år forsøkte GlaxoSmithKline å latterliggjøre forskerne som påviste økt suicidalitet. Ikke før USAs Food and Drugs Administration tok tak i saken ble firmaet tvunget til sin oppsiktsvekkende retrett. I mellomtida har lykkepillene, som har god effekt på mange, men som altså må brukes med den ytterste forsiktighet, og ikke som nå, pøses ut på alt fra mistilpassete småbarn til triste oldinger, fått fortsette å ta liv. Og selvfølgelig: Skaffet legemiddelbransjen enorme inntekter.

Å motta sponsing fra legemiddelbransjen gjør det like vanskelig å være en troverdig aktør for mennesker med psykiske lidelser, som humanitære organisasjoner som baserer seg på automatinntekter å framstå som å slåss mot fattigdom. For Mental Helses del har bindingene betydd at medlemsbladet deres, Sinn & Samfunn, så og si aldri har skrevet kritisk om psykofarmakaindustrien.

Nettopp denne manglende kritikken har skilt MH fra de øvrige, mindre - men langt mer interessante - brukerorganisasjonene, som Aurora, WSO og ikke minst Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien (LPP), som lenge har avvist legemiddelbransjen blankt.

Mental Helse er rett og slett alt for ufarlig. Bruddet med legemiddelbransjen kan bidra til å endre dette. Men forstatt gjenstår inntrykket av at landets største brukerorganisasjon i psykiatrien er trygt plassert i "folden".

En løsrivelse fra de sterke båndene som organisasjonen ser ut til å være bundet til departement, direktorat og helseforetak med, er derfor neste utfordring for Mental Helse.

RV og folkeskikken

Ukjent for de fleste, vil jeg tro, har Rød Valgallianse landsmøte denne helga. I forkant av landsmøtet har aktørenes hovedfokus vært en mulig sammenslåing av RV og den opprinnelige moderorganisasjonen AKP. Ideen er å styrke partiet for å framstå som samlende og med større folkelig appell.

Jeg har ikke så mange meninger om sammenslåingen, men har tenkt litt på det med den folkelige appellen i det siste.

Nylig ble jeg spurt om å holde innledning om sykehuspolitikk på en RV-samling. Jeg takket uten videre ja, på tross av at dette var en lørdag ettermiddag, og på tross av at jeg ikke har vært medlem i RV på lang tid. Jeg sa ja fordi jeg anser det som en ære å kunne snakke for en kompetent politisk forsamling til venstre i det politiske landskapet.

Sykehusreformen er jo også en glimrende ting å snakke om, dersom man enkelt vil skape forståelse for behovet for et alternativ til venstre for den sittende regjeringen, som dessverre ikke ser ut til å ha evnen til å ta oppgjør med denne typen klart markedsliberalistiske reformer.

Jeg tror innledningen gikk rimelig bra. Det var noen unge og våkne mennesker i forsamlingen som stilte gode spørsmål, og en og annen eldre også. Men opptredenen ga meg en del å tenke over.

Jeg følte meg nemlig raskt satt en ti-femten år tilbake i tid, til den gang jeg sjøl var med i RV. Og jeg husket plutselig en av hovedgrunnene for hvorfor jeg ikke orket å fortsette medlemsskapet mitt den gang. Det handler om noe så enkelt som mangel på høflighet.

Før møtet tippet kona mi og jeg spøkefullt om hva jeg ville få for innledningen. Altså ikke penger, nei, det får være grenser. Som avholdsmann håpet jeg likevel på konfekt, for det liker jeg så godt. Kona mi var egoistisk nok til å satse på å få en flaske vin for seg sjøl.

Du har sikkert gjettet det allerede: Det ble ingen av delene. Det ble ikke så mye som en liten blomst, gitt! Jeg ble heller ikke ønsket velkommen da jeg dukket opp. Ikke ble jeg introdusert særlig imøtekommende, og faktisk ble jeg heller ikke takket for å ha stilt opp da jeg tuslet meg ut.

Man skal selvfølgelig ikke lese ut for mye av en sånn opplevelse. En smule forfengelighet har jeg dessuten bare godt av å svelge i meg. Men det vet jeg; jeg hadde aldri blitt behandlet sånn i fagbevegelsen, ikke en gang av beinharde meningsmotstandere.

Har ikke Arbeiderpartiet en ganske annen stil også, tro? Jeg tror det. Jeg kan heller ikke dy meg for å spørre om noen virkelig tror fælingene i Frp - huttetu! - lar være å gjøre krus på dem som stiller opp for dem? Og jeg spør: Kan slike ting tenkes å være blant grunnene til at dette er betydelig større partier enn RV?

Jeg tror det kan sies relativt enkelt: Tar man mål av seg å lede folket, må man bli en del av det. Ml-bevegelsen, hvori opptatt RV, har dessverre - på tross av en del svært hederlige unntak! - aldri helt forstått nødvendigheten av å behandle både hverandre og andre med alminnelig folkeskikk, dersom politikken skal ha sjans til å bli troverdig som alternativ for folk flest.

Jeg ønsker selvfølgelig RV lykke til med landsmøtet i helga. Samtidig spør jeg: Når får vi et bredt, klokt, progressivt og anstendig parti som kan samle den helt nødvendige venstreopposisjonen i Norge?